Besøkt: 04.12.2014
Adresse: Kolbotnveien 31, 1410 Kolbotn
Hjemmeside: http://gamletaarnhuset.no/
Noen ganger skjer ting på impuls. Som for eksempel de gangene faren til min to år gamle nevø glemmer at det skal være nissefest barnehagen dagen etter. Da kan det fort skje at både nevøen min, faren hans og meg må haste oss ned på Kolbotnsenteret for å finne nissekostyme. Og hvis tilfeldighetene vil det slik, har kanskje ingen av oss planlagt middag den dagen heller og plutselig fremstår det som et naturlig valg å spise på restaurant den ettermiddagen.
Omtrent som beskrevet ovenfor havnet favorittnevøen min, broren min og jeg på Gamle tårnhuset restaurant på Kolbotn en tidlig torsdagskveld i desember. Strengt tatt visste vi ikke så mye om stedet, bortsett fra at det vel er tettstedets eneste skikkelige restaurant.
Heldigvis var det ikke fullere denne kvelden enn at de kunne tilby oss et bord til tre personer. Vi ble tatt godt i mot, og at yngstemann ikke engang hadde fylt to år hadde de ingen problem med. Han fikk egen barnestol og en spisebrikke med noen eksotiske dyr på. I tillegg erstattet de det fremsatte stettglasset med en litt mer robust kopp i leire og et ga ham bestikk mer tilpasset størrelsen på den lille barnemunnen.
Menyen var for øyeblikket tilpasset julen, med muligheter for å få seg både lutefisk og ribbe. Heldigvis hadde de også andre retter på menyen, som til sammen besto av fem forretter, åtte hovedretter og fem desserter. For oss voksene var det andebryst som fristet mest, så vi valgte å gå rett på hovedretten. Yngstemann fikk ikke velge selv, men samtykket til at pasta ville være et bra valg.
Pastaretten kom på bordet en god stund før andebrystene. Om det var tilsiktet aner jeg ikke, men det var hensiktsmessig at de som muligens ville trenge litt assistanse med spisingen fikk servering først. Slik fikk de voksene mer ro til sin mat og mulighet til å spise mens maten var varm.
Og så kom andebrystene kom på bordet. Min første reaksjon var at kjøttet var litt lite rosa, men det viste seg at det var helt greit saftig i alle fall. Brystet var glasert med honning og trolig også litt sennep. Ved siden av kom det noen små poteter, smørstekt rosenkål, kålrot, løkkompott og en daddelsaus. Sausen var både tykk, kraftig og fyldig og smakte veldig bra. Løkkompotten må ha vært smakt til med ingefær, var for øvrig frisk og syrlig og ble balansert fint av sausen. Mengden av løkkompotten var kanskje litt drøy, men det smakte godt, så da er det vel greit. Kålroten var tilberedt som en pannacotta, men det smakte strengt tatt lite kålrot og var nok rettens svakeste komponent. Rosenkålen og potetene var det ikke så mye å si om annet enn at de var helt greit tilberedt og hadde bra konsistens. Alt i alt en helt fin rett, uten at de får noen stående applaus for den.
Jeg har kikket litt på menyen på nettsiden deres og den avviker noe fra notatene mine. Sausen gir seg der ut for å være en solbærsaus, men jeg tviler sterkt på at det er det jeg fikk servert. På nettsiden heter det seg også at løkkompotten skulle inneholde dadler, men de mener jeg har blitt benyttet i sausen i stedet. Dette er ikke så farlig for min del og nevnes mest som et slags syltynt forsvar hvis det skulle vise seg at jeg har bommet på innholdet i disse komponentene. Men enn så lenge tror jeg at menyen på nett ikke samsvarer helt med hva jeg fikk servert.
Etter vel fortært hovedrett havnet vi i et dilemma. Vel, ikke et dilemma kanskje for løsningen var nå ganske enkel. Restauranten har nemlig vært smart nok til at barnemenyene inkluderer vaniljeis med sjokoladesaus til dessert. Dermed ble vi andre nødt til å ta en ny titt i menyene og finne oss noe søtt å spise vi også. Valget falt på en mandelmazarin med multer og en iskrem laget på brunost. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke ante hva mazarin var, men det viste seg å være en slags kake laget på mandler. Multene lå lett strødd på tallerkenen, samt at de hadde laget litt multeskum ved hjelp av espumaflaske. Iskremen smakte relativt lite brunost, selv om den likevel var ganske god. Summen av dette var egentlig en litt kjedelig dessert, uten at det var så mye å sette fingeren på heller. Men ut i fra de samlede reaksjonene rundt bordet må det ha vært vaniljeisen, og ikke minst sjokoladesausen, som stakk av med prisen for kveldens dessert.
Gamle tårnhuset gjør seg ikke bort på maten. Ikke at den er fantastisk, men den er absolutt dugelig. Likevel har jeg en litt blandet smak i munnen etter dette besøket, og grunnen er prisnivået og særlig prisingen av hovedrettene. Jeg er litt usikker på hva ambisjonsnivået deres egentlig er, men 395 kroner for en hovedrett med andebryst er en pris som kun er en tjuekroning unna å matche «a la carte»-prisene på Statholdergaarden. Hvis det er etter den målestokken de vil bli vurdert hadde denne omtalen vært adskillig mer lunken, for da når maten virkelig ikke opp. Men forventningene mine er ikke der og det er heller ikke nivået på maten. Dermed blir det uunngåelig for meg å forbigå at prisen er altfor høy i forhold til hva de faktisk leverer.
