Besøkt: 04.09.2016
Adresse: Mariboes gate 7, 0183 Oslo
Webside: www.arakataka.no
Etter sommerferien har jeg brukt bloggen til å skrive om restaurantbesøk fra Bangkok, og siden jeg allerede har vært hjemme i tre uker er det vel på tide at Runes kulinariske verden også tar seg en tur hjem igjen. Rett nok er jeg stadig på farten, for helgen har vært brukt i Göteborg og det skulle ikke forundre meg om det blir fremtidige innlegg derfra også. Siden jeg ankom Oslo igjen tidlig ettermiddag, var anledningen perfekt for å stikke en tur innom Arakataka før jeg tok t-banen hjem igjen. Jeg fikk valget mellom bord eller sitte i barområdet, og fant ut sistnevnte passet meg like greit denne ettermiddagen.
Når Arakataka ble startet opp fikk den en god del oppmerksomhet. Delvis på grunn av det kronglete navnet, mens mest fordi de lave prise og kvaliteten på det som ble servert. For å klare at de skulle klare å holde de lave prisene var de avhengige av å ha god sirkulasjon på bordene, og i starten var de nok muligens i overkant opptatt av å skufle gjestene ut. Men etter hvert fant de en god balanse som gjorde at gjestene trivdes samtidig som stedet fikk nok besøkende. Siden den gang har jeg vært innom en rekke ganger med ujevne mellomrom, men nå var det faktisk en god stund siden sist.
Kjøkkensjef på Arakataka er Ronny Kolvik, og selv om han kanskje ikke har vært blant de aller mest profilerte kokkenavnene har han en solid bakgrunn fra solide steder som Terje Næss’ Restaurant Haga, Palace Grill og fra Ylajali sammen med Even Ramsvik. Han har også vært innom kokkelandslaget og sist jeg så navnet fremme i media var han sammen med blant annet Mikael Svensson og Christopher Haatuft på The Native Cooking Award.
Arakataka har som veldig mange andre av byens spisesteder en meny med hovedfokus på et ny-nordisk kjøkken. Menyen består av en serie småretter i a la carte hvor de fleste prismessig befinner seg mellom 150 og 200 kroner. De har også satt sammen en dagens 4-retter til 495 kroner, noe som må sies å være en grei pris. Alle rettene i 4-retteren var også å finne på a la carten, og jeg bestemte meg for å gå for denne. I tillegg ble jeg fristet av pepperkrabbe, så da ble det ytterligere en rett på meg.
Første rett var villkveite. Presentasjonen gikk litt fort for meg, men jeg kan ikke skjønne annet enn at kveiten som ble servert var ubehandlet. Den kom i alle fall i grove terninger og ble servert med blant annet avruga, røkt majones, brødsmuler. Det fulgte også tapiokaperler smaksatt med agurk og eple og det var også en vinaigrette med de samme råvarene.
Det første som slo meg var at Arakatakas småretter var romsligere enn jeg hadde sett for meg. Det var heller ingenting å utsette på mengde kveite i retten, noe de skal ha skryt for. Det begynner å bli langt mellom restaurantbesøkene hvor man føler det er raushet tilstede, i alle fall på de områdene som medfører økte råvarekostander. Men så var det hvordan det smakte da? De leverte greit der også. Jeg synes kanskje det ble i meste laget med syre i retten, og brødsmulene ble litt gjørmete i teksturen. Like fullt var det en velsmakende rett, uten at jeg følte for å ta i bruk superlativene på den.
Rett nummer to var skate. Skaten var bakt og syltet og ble servert med en kombinasjon av hestebønner, grønne bønner og fenikkelgress på den ene halvdelen av tallerkenen og ertepuré, puffet svinesvor og bokhvete på den andre halvdelen. Til slutt ble helte servitørinnen over en saus på strandkrabbe for å gjøre retten komplett.
For meg var dette en svært vellykket rett. Fisken hadde en flaket tekstur og de tilhørende bønnene var friske og crispy. Men det var kombinasjonen av fenikkelgresset og de småbitene med sprø svinesvoren og bokhveten som var med å løfte dette opp til en smaksrik rett med mer dybde enn en ordinær fiskerett servert med grønne belgfrukter.
Jeg hadde egentlig bestilt dagens fireretter, men hadde altså supplert med pepperkrabbe som en ekstrarett. Foran meg kom en av kokkene ut med en skål med klør med taskekrabbeklør godt glasert med en hiosin-basert saus som ble opplyst å inneholde svarte bønner, szechuan, koriander og lime. I tillegg til de glaserte krabbeklørne fulgte det også grillet toast, et par biter lime og litt verktøy for å håndtere skalldyrene.
Om det å benytte såpass smaksrike sauser er den beste måten å ta vare på relativt delikat krabbekjøtt kan sikkert diskuteres, men fryktelig godt var det uansett. Det er litt jobb å knekke opp klørne og grave ut kjøttet, men det var virkelig verdt strevet. Men de som mener at taco er dårlig egnet for en første date, bør definitivt ikke forsøke glaserte krabbeklør i stedet…
Etter to fiskeretter, og en skalldyrsrett var det nå klart for kjøtt. På menyen sto lam, og det ble servert med syltede rødbeter, beteblader, sjysaus og et ryddersmør med hvitløk. Når jeg løftet vekk de tørkede betebladene for å betrakte og smake på kjøttet ble jeg ærlig talt litt skeptisk. Kjøttet så grått og ganske trist ut. Det smakte imidlertid mye lam av kjøttet og det var på ingen måte overstekt slik jeg et øyeblikk fryktet. Sammen med sjysausen smakte det rett og slett ganske bra. Mandlene som i følge menyen skulle være i denne retten hadde trolig blitt erstattet med peanøtter denne kvelden, i alle fall var det det som faktisk var å finne på tallerkenen. Men selv om de selvsagt smaker forskjellig, er det ingen grunn til å tro at det endret retten veldig i noen retning heller.
Det ble ikke sagt noe, men jeg mistenker at betene har blitt saltbakt før de ble syltet. De hadde i alle fall en konsistens som minnet mer om bakt bete enn om råmarinert. Gode var de også og for meg kunne man helt fint laget en egen rett basert på disse betene. Men for all del, rødbete fungerer ypperlig som tilbehør til lam også, så for meg var dette en veldig vellykket rett til tross for min innledende skepsis til kjøttet.
Avsluttingen på måltidet var en dessert på sjokoladesmuler, plommekompott, en iskrem jeg aldri helt fikk tanket på. Kompotten ble servert rykende varm og dannet en fin kontrast i temperatur mot iskremen. Som sagt ble jeg aldri helt klok på iskremen i denne rette, og da jeg spurte i etterkant ble jeg fortalt at iskremen var på einer og at oljen som fulgte med var på einebær. Når jeg kom hjem ser jeg at menyen omtaler retten som «plomme, rogneblad og sjokolade», så jeg er rett og slett fortsatt litt usikker.
For undertegnede er det en relativt vanlig utfordring med ny-nordisk mat, at nye råvarer stadig tas i bruk og jeg rekker ikke å bli familiær med råvarene før de finner på noe nytt man kan bruke. På generelt grunnlag er det slettes ikke alt i ny-nordisk kjøkken som fungerer like bra og noen ganger sitter jeg med følelsen at det fokuset er større på å gjøre nye ting enn å lage velsmakende mat. Samtidig må det ny-nordiske fortsatt sies å være et svært ungt kjøkken er det ikke unaturlig at det utforskes og er i forandring i større grad enn kjøkken med mye lengre tradisjoner. Det er imidlertid viktig å presisere at det siste hjertesukket her ikke har noe å gjøre med Arakataka spesielt, og bør mer ses på som en betraktning av ny-nordisk mat i et litt bredere perspektiv.
Utover at Arakataka stort sett leverer veldig bra mat til ganske fornuftige priser, bør det også sies noen ord om servicen. Selve servicenivået er relativt laidback og det kan nok være at du må fylle litt vann eller vin i glasset på egenhånd. Men for et folkeslag mer enn gjerne sleper sin 25-kilos koffert opp trappene selv for å ikke være til bry for pikkoloen, går det veldig greit. Det som imidlertid er mer påfallende er hvor trivelige servitørene her faktisk er. I tillegg har de god oversikt over rettene, og jeg la merke til at servitøren på første retten observerte at kjøkkenet hadde glemt en komponent og fikk ordnet dette med kjøkkenet før retten nådde bordet. Sånt varmer en restaurantgjests hjerte. Jeg skulle dog ønske at kokkene var hakket mer snakkesalige. Hvis det skal være noe som helst poeng i at de selv er med å servere mat til gjestene synes jeg de kan ta seg tid til å si mer enn navnet på de tre ingrediensene som står oppført i menyen.
Arakataka har holdt koken i femten år, noe som i seg selv må sies å være ganske bra. Men mer imponerende er det at de har klart å være ganske aktuelle gjennom det meste av denne tiden. Selv om konseptet har endret seg noen ganger underveis, har de gjennom alle årene har levert ganske solid mat og alltid vært verdt et besøk. Også omleggingen til ny-nordisk kjøkken kom de greit unna og Ararkataka viser fortsatt at de er vel verdt et besøk.