Besøkt: 20.05.2017
Adresse: Strandalleén 48,, 1368 Stabek
Webside: http://www.strandrestaurant.no/
For meg som jobber med samferdsel, så forbinder jeg Strand mer med E18-utbygging enn med restaurant. Samtidig har jeg i mange år hatt i bakhodet at jeg en gang burde få sjekket ut hva Tom Victor Gausdal og Stian Floer driver med der ute på Strand. Nå vet jeg strengt tatt ikke hvor aktive de er i den daglige driften, men når såpass sterke kokkenavn står bak bør man forvente at maten holder et bra nivå.
Av de bak strand er Tom Victor Gausdal den mest profilerte. Noen kjenner ham sikkert fra tv-programmer som Masterchef, Top Chef, Kokkenes kamp og Tilbords med fienden. Han står også bak en haug med kokebøker, der særlig Kokkelære er bauta av en bok. Som konkurransekokk er nok høydepunktet sølvmedaljen fra Bocuse d’Or i 2005, og han har en CV som består av restauranter som Statholdergaarden, Lipp, Arcimboldo og Baltazar og selvsagt et opphold på Palace Grill. Bakgrunnen til Stian Floer vet jeg mindre om, men han har vært med Tom Victor siden Falcon Crest-tiden på Ullern.
Det tok litt tid før det som skulle bli mitt første møte med Strand var på plass, men til første lørdagen i mai hadde jeg omsider et bord. Planen var da å feire bursdagen til Marianne. Sånn trodde jeg også det skulle gå, men det jeg ikke hadde forutsett var at det var dagen for utdrikkingslaget mitt. Men det ingen andre hadde tenkt på, var å avbestille bordet på Strand restaurant, så den morgenen måtte jeg litt brydd avbestille bordet på kort varsel. Det var altså en litt trang start mellom meg og Strand restaurant, men jeg lovet da jeg avbestilte at jeg snart skulle booke meg inn på nytt. Et par uker senere hadde kom omsider en ny anledning.
Marianne og jeg hadde satset på kollektiv transport til Strand. Det var ikke helt optimalt, men med sol og fin temperatur var det helt greit å spasere de tjue minuttene det tok å gå fra busstoppet i Oksenøyveien til Strand restaurant. Omsider fremme studerte vi menyen kjapt, selv om jeg i og for seg allerede hadde bestemt meg for at vi skulle gå for full seksretter denne lørdagskvelden. Det var tross alt en slags forsinket bursdagsfeiring for Marianne, dessuten har jeg et ubeskjedent magemål når jeg tror jeg får servert god mat.
Som en start på måltidet fikk vi en appetittvekker på bordet. Det var en sprø toast med løyrom, rømme og gressløk. En velkjent kombinasjon som har blitt servert et utall av ganger, men det fungerer jo.
Straks etter at appetittvekkeren var fortært kom brød fra Handwerk på bordet, og omtrent et halvt minutt etter det igjen, kom også kveldens første rett. Litt bardust kanskje, for vi hadde knapt rukket å smake på proseccoen vi hadde bestilt til aperitiff. Men foran oss sto nå en rett på rognkjeksrogn, knutekål, munker med øl fra St. Hallvard bryggeri og en krem på rømme, creme fraiche og pepperrot. Jeg må innrømme at det virket litt fantasiløst å servere en rogn som første rett, sånn umiddelbart etter at vi fikk løyrom som appetittvekker. Sånn bortsett fra det, var dette en helt grei start.
Rett nummer to var salat med lun kongekrabbe, en vinaigrette på chorizo og en majones på pequilos. Dette smakte rett og slett veldig godt, og selv om jeg var litt bekymret for at de pikante innslagene skulle bli voldsomme så var de tonet ned og fungerte utmerket sammen med krabben. Men i det jeg nøt denne retten, så slo en tanke ned i meg. Jeg mente bestemt å huske at menyen hadde lovet meg sjøkreps.
Nå plaget det for all del ikke meg. Selv om sjøkreps er noe av det aller beste jeg spiser, er ikke kongekrabbe mye dårligere. Likevel synes jeg man skal forvente at det opplyses ved bestilling, når man endrer hovedråvaren i en rett. Da vi spurte servitøren om det ikke sto sjøkreps i menyen, var svaret at «jo, men i kveld er det kongekrabbe». Jeg er usikker på om jeg mener at nochelant eller bevisstløst er den beste beskrivelsen på dette, men her mener jeg både kjøkken og servitører bør være fokusert på å fortelle gjestene hva de faktisk skal servere.
Fiskeretten skulle vise seg å bli en av kveldens store oppturer. Den pannestekt villkveiten hadde fått en sprø fiskeskorpe, men i motsetning til når jeg forsøker meg på pannesteking av fisk var den slettes ikke tørrstekt. Som tilbehør hadde kjøkkenet valgt å gå for morkler, morkelskum, petit pois, sprøstekt løk og estragonpulver. Jeg har nok oftere fått servert morkler til kylling enn fisk, men den svampete, milde soppen fungerte strålende sammen det hvite fiskekjøttet og ertene.
Tre varianter av lam skulle vise seg å være kveldens kjøttrett. Et stykke ytrefilet, en bit med confit og en pølse. På tallerkenen så stykket av ytrefilet ganske grått og trist ut, men det vist seg å være både mørt, saftig og smakfullt. Så langt i år har jeg kun spist utenlandske asparges. Men på Strand fikk jeg servert årets første norske asparges, visst nok fra Voss. Sammen med tørket ramsløk, en espuma på persille og en lammesjy utgjorde dette tilbehøret til lammet. Det gjorde jobben helt fint, selv om det hele kom litt i skyggen av kveiteretten.
Så var det klart for kveldens oster. En tallerken med fire oster kom på bordet, alle norske. Etter at servitøren hadde funnet frem jukselappen sin, fikk vi vite at det var Høvding Sverre fra Orkladal Ysteri, Kvit Undredal fra Undredal Stølsysteri, Munkeby fra Munkeby Mariakloster og til sist den etter hvert riktig så berømte Kraftkar fra Tingvollost. Til ostene ble det servert aprikosmarmelade og knekkebrød.
Her hadde strand satt sammen en fin liten bukett med norske kvalitetsoster. Det er morsomt å tenke på den rivende utviklingen som har skjedd med små uavhengige ysterier her til lands, for når min matinteresse så smått startet for omtrent tjue år siden var det nærmest en vedtatt sannhet at ysting var noe vi ikke kunne her til lands. Den gangen var det kanskje også mye sannhet, men desto morsommere er det når man etter hvert får smake fruktene av hva en haug med bønder med en gründer i magen har klart å utrette. Floraen av norske småskalaprodusenter begynner etter hvert å bli ganske stor.
Kveldens dessert ga en liten smak av forskudd på sommeren. Posjert rabarbra og jordbær ble servert med en mandel og sitronbunn, rabarbrasorbet, vaniljeskum og gjøksyreblader. Resultatet ble mye syrlighet, men med nok sødme til å balansere det til en god dessert. Bakverket var kanskje ikke av det mest spennende, men det er jo umulig å bli i dårlig humør av en påminnelse om at sommeren er rett rundt hjørnet. Mindre sommerfølelese ble det ikke av den australske, lett perlende røde moscatovinen som fulgte retten.
Så var kvelden på Strand over, og det kunne konstateres at Strand leverte jevnt bra mat denne kvelden, der særlig kongekrabben og kveiteretten er verdt å trekke frem. Servicen var tidvis litt tilfeldig og famlende, men samtidig var den varm og hyggelig. Med smaken av sommer fortsatt i munnen var det til slutt på tide å komme seg hjem igjen, og da ble det drosje.
