Besøkt: 12.03.2019
Adresse: Strandalleen 48, 1368 Stabekk
Webside: https://www.strandrestaurant.no/
Eventuelt faste lesere har sikkert fått med meg at restaurantbesøkene mine ikke er like hyppige som jeg skulle ønske. En fire måneder gammel sønn fungerer som en effektiv brems både på besøkene og tiden jeg har til å skrive om dem. Mange har imidlertid vært påpasselige med å fortelle meg at det skal bli verre, og at det er første året som faktisk fungerer å ha med en baby på restaurant.
Med det som bakteppe har jeg vært fast bestemt på å teste ut og bruke handlingsrommet mens det er der. Derfor hadde jeg en booket et bord på Strand restaurant til min kone, meg selv og avkommet i midten av mars. Besøket ble lagt til en tirsdagskveld, et tidspunkt jeg antok var blant de roligste. I forkant hadde jeg sjekket at det var greit å ta med baby, slik at de visste hva som ventet dem. Strengt tatt trodde jeg det ville bli helt uproblematisk, men med små barn vet man liksom aldri helt likevel.
Sist jeg spiste på Strand restaurant var våren for snart to år siden. Den gang leverte de et gjennomført godt håndverk, men var ganske trygge i valg av råvarer og smakskombinasjoner. Ingen stor overraskelse for en restaurant som ligger litt avsides til og som nok må tiltrekke seg ganske satte villabeboere fra Asker og Bærum for å ha et tilfredsstillende kundegrunnlag. Når det er sagt, i mine øyne er det slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for et godt restaurantbesøk.
Undertegnede er selv en av de trauste villabeboerne som må kjenne sin besøkelsestid for at steder som Strand skal ha livets rett. Og bare for å understrekke denne sattheten tok vi like gjerne bil denne kvelden. Marianne, lille Daniel og jeg. Etter en rigget stein-saks-papir konkurranse var det jeg som endte opp med muligheten til å drikke vin, og menyen hadde jeg allerede ordnet opp i forkant, i og med at det var et tilbud på ukens 4-retter gjennom Aftenpostens A-kort. Nevnte jeg noe om den sedate borgerligheten? Ja, jeg gjorden vel egentlig det!
Etter å ha trillet oss inn med barnevogn, stelleveske og spebarnsleker var vi klare til å ta inn kveldens første rett. Kamskjellet fra Frøya imponerte ikke i størrelse, men var i det minste bra tilberedt. Ellers besto retten av en jordskokkrem, konfitert jordskokk, solsikkekjerne, persilleolje og gjøkesyre. Kamskjell og jordskokk er en klassisk kombinasjon, men her var den altså forsøkt spritet opp litt med persille og syreblader. Og jeg skriver at de forøkte, for bidraget i retten var ganske marginalt. Retten var på ingen måte mislykket av den grunn, selv om den milde smaken av jordskokken var det som dominerte av tilbehøret. Det som imponerte mest var definitivt jordskokkremen, som var rene fløyel i konsistens.
Så kom det som fremsto som en litt anonym fiskerett. Den posjerte skreien var i og for seg god, men tilbehøret gjorde ikke her så mye ut av seg. Særlig blåskjellkraften skuffet her, som i tillegg til å være ganske tam i smaken også var tilnærmet romtemperert. Men også det øvrige tilbehøret slet litt, for heller ikke de brunoise-kuttede rotfruktene (selleri, gulrot og løk) ga det smaksløftet man burde forventet. Jeg er litt overrasket, for på bakgrunn i råvarene, er dette en rett som burde hatt mye mer smak i seg.
Der forrige rett var litt blek, var kveldens kjøttrett den rake motsetningen. Selve kjøttet var svin fra Mangalitsa, en svinerase som opprinnelig er ungarsk, men som også har blitt tatt i bruk av noen norske småskalaprodusenter- Bortsett fra at den nærmest har ull på kroppen er Mangalitsa er en svinerase med godt fettmarmorert kjøtt, noe som gjør kjøttet både mørt og fullt av smak. På tallerkenen lå det et stykke med braisert lår, samt rillettes laget på bogen. Rillettes er svinekjøtt som saltes og får trekke sammen med svinefett til kjøttet faller fra hverandre.
Av tilbehør fant man saltbakt sellerirot, samt at det var lagt chips på den samme saltbakte sellerien. I tillegg var det posjert grønnkål, som visst nok var frosset ned før posjering for å bryte ned den litt mildere tekstur. Ved siden av fulgte også en skål med potetpure. I motsetning til fiskeretten satte rotfruktene her et langt bedre fotavtrykk i rettens smaksbilde. Likevel var det sausen som virkelig naglet denne retten, en svineglace med sennepsfrø, kokt inn med litt oksekraft og madeira. Dette var en intensiv smaksbombe som gikk rett hjem hos en som liker retter med mye smak.
Til slutt var det sjokolade på menyen, i form av en konfektkake. Den ble servert med noen sprø biter av krumkake, hvis ørene mine hørte rett. Ellers besto desserten av fluid gel på bringebær, noen biter bringebærmarengs, karamelliserte hasselnøtter, litt kaffepulver og en vaniljeiskrem. Sistnevnte smakte bra, mens konsistensen var ganske ordinær. Konfektkaken var ganske mektig, med en seig og myk tekstur samt en rik smak av sjokolade. Noen syntes sånt blir i tyngste laget, men undertegnede lar seg ganske lett sjarmere av sjokolade. Smakskombinasjonene var klassisk, og Strand leverte et godt håndverk.
Etter litt kaffe begynte vi å rigge oss for en hjemreise, men før vi kom så langt var det duket for kveldens siste rett. Kveldens avslutning ble inntatt i sofaen ute ved kjøkkenet, der det vanket morsmelkerstatning på flaske på. Velfortjent var det også, for de andre i restauranten kan knapt ha merket lille Daniels tilstedeværelse, rent bortsett fra at vi fysisk trengte litt mer plass. Neppe noe stort problem denne tirsdagskvelden, for ledige bord var det nok av.
Strand leverte i grunn akkurat slik jeg husket det fra forrige gang. Her finner man ikke opp noe krutt, men man får vellaget ærlig mat som stort sett smaker veldig bra. For noen er det kanskje litt uspennende, men bor man utenfor Oslo er muligens Strand restaurant det beste man kan få som en slags hverdagsrestaurant. Sånn sett er den vel verdt ett besøk, og særlig hvis du har flyttet ut av byen, har stasjonsvogn, robotgressklipper og halvannet barn eller mer.
