Besøkt: 11.08.2016
Adresse: 4 ซอย ศรีอักษร Chuea Phloeng Rd, Thung Maha Mek, Sathon, Bangkok 10120, Thailand
Webside: http://www.issaya.com/
Jeg har allerede skrevet om besøket på Nahm fra Bangkok under årets ferie. Det ble ikke helt hva jeg håpet, men heldigvis hadde jeg flere kort i ermet som kunne sikre meg et godt måltid i løpet av ferien. Allerede dagen etter hadde jeg en booking for middag på Issaya Siameese Club. Selv om Issaya ikke er like merittert som Nahm, har den sine utmerkelser den også. Rett nok er den ikke å finne på worlds 50 best restaurants-listen, heller ikke blant de 100. Derimot finner du den på Asia’s 50 best, med en respektabel 19-plass i 2016.
Kjøkkensjef på Issaya er Ian Kittichai, og selv om jeg ikke har gravd så mye i bakgrunnen hans så startet han kokkeutdannelsen sin i London og sluttførte den i Sydney. Senere har han jobbet på Four Seasons-hotellet i Bangkok og har blant annet hospitert på hoteller som George V i Paris, Four Seasons i Tokyo, samt kjente trestjerners restauranter som French Laundry i California og nå nedlagte El Bulli i Katalonia. Maten han lager har bakgrunn fra Thailand, men har også inspirasjon fra hans opphold i Europa og USA.
Klok av skade etter Nahm-besøket valgte vi kombinasjonen skytrain/subway fremfor en ny tru til fots. Bortsett at det var noe vanskeligere å finne frem de knappe to hundre meterne fra stasjon til restaurant fungerte det veldig bra. Men den korte spaserturen var kronglete, så hvis du har planer om å besøke Issaya anbefaler jeg å ta en taxi.
Etter å ha tilbragt forrige kveld i isende kald aircondition valgte vi å sitte ute på terrassen denne kvelden. Litt varmt ble det, men restauranten disket opp med vifte så det gikk greit. Største aberet med å sitte ute for en matblogger var at belysningen var ganske dårlig. Det er bare å beklage først som sist, men på grunn av belysningen bildene i dette blogginnlegget er av skikkelig laber kvalitet.
Issaya har en a la carte meny, i tillegg til to ulike faste menyer. Vi gikk for den minste av dem til 1500 baht, med en tanke om at vi ikke skulle spise oss til døde denne kvelden. Vi hadde tross alt hatt et større måltid på Nahm kvelden før, og dagen etter hadde vi i tillegg fått bord på Gaggan. Det Issaya skal ha skryt for å gjøre, og som de aldri gjorde på Nahm, var å forhøre seg om styrken på maten. Dermed fikk vi bestilt maten European spicy, så gjensto det å se hva det kom til å innebære.
Som seg hør og bør begynte måltidet med et sett appetittvekkere. En med kokos, en med lammesadel, en med kyllingkjøtt og ingefær i en liten sandkake. Smaksmessig satte de en grei standard, uten at de ga noe inntrykk av et spesielt raffinert kjøkken.
Etter appetittvekkerne kom det tre forretter på bordet samtidig. Den første fikk jeg knapt nok med meg hva var, annet enn at det var oksekjøtt.
Den andre var bananblomster, palmehjert, sprøstekt løk, ristede peanøtter servert med en chilimarmelade. Dette smakte bra, og selv om det var litt spicy var det ikke verre enn at det fungerte helt fint for sarte norske ganer. Dette er visst nok en av husets signaturretter og heter Yum Hua Plee på Thailandsk.
Den siste forretten var et lite stykke baby back rib, som var særdeles mør og jeg antar den var tilberedt med langtids sous vide.. Denne stakk greit av med prisen for beste rett blant de tre forrettene, men dessverre var notatene mine litt tynne, så jeg har ikke så mye mer fornuftig å melde om denne.
Så fikk vi en hvilerett, en sorbet på mulberry, eller morbær som det visstnok heter på norsk. Dette er et bær jeg ikke er spesielt familiær med, men sånn jeg har forstått det vokser det ulike varianter av dette bæret en rekke steder i verden. Jeg ser på nett at bæret sammenlignes litt med bjørnebær på smak, men den sorbeten vi fikk servert lå ganske tett opp mot bringebær på smak. Sorbeten var for øvrig bra på konsistens og hadde en frisk, intens bærsmak som gjorde den svært vellykket.
Den første av hovedrettene var lammeskank med det jeg tror var cassava. En salat på syltet agurk og bakt løk fulgte ved siden av. Jeg husker dessverre ikke lenger hva slags saus som skanken kom med, men det jeg husker var at det var svært velsmakende og at konsistensen på kjøttet var veldig bra. Porsjonen var dessuten raus, så jeg begynte å innse at dette måltidet ikke kom til å bli så lettbent som jeg hadde sett for meg.
Hovedrett nummer to var stykker av kyllingbryst som ble flambert ved bordet med thai-whisky. Kyllingen var saftig, men litt sous vide-grøtete i kjøttet. Men det største problemet var at den egentlig var ganske smakløs og dermed også kjedelig.
Siste hovedrett var chilimarinerte scampi. Dette var kveldens sterkeste rett, men også denne var greit innenfor hva jeg klarer å nyte. Nahm var langt vassere på chili enn dette. Forøvrig var jeg så ivrig med å spise at jeg glemte å ta bilde av dem.
Som dessert fikk vi en komposisjon der en panna cotta smaksatt med jasmin var hovedkomponenten. Til denne fulgte det biter av dragefrukt og appelsin, en slags risball og en rød culis jeg aldri fikk med meg hva var. Også en kjeks som av utseende minnet litt om startkjeks. Denne retten ble litt endimensjonal, da det beskjedne tilbehøret ikke sto seg mot mengden av panna cotta. Dermed ble det drøyt mye jasmin og relativt lite annet. Det var i og for seg ganske godt, men kunne nok være bedre sammensatt.
Vi begynte begge å bli seriøst mette og var egentlig ganske happy med at måltidet var over. Ikke fordi det hadde vært dårlig, men nå var det egentlig ikke plass til mer. Men der vi trodde vi hadde nådd slutten, viste det seg at Issaya hadde andre planer. Ut kom en dame som presenterte seg som en eller annen manager og fortalte oss at hun ville servere oss en ekstradessert. Desserten het Kanom Tung Taek, som kunne oversettes til Broken bucket. Dette er en av stedets signaturretter, og muligens den eneste retten jeg i forkant av besøket hadde hørt om.
På bordet la hun ut to bananblader som skulle fungere som et slags fat for desserten hun var i ferd med å legge opp ved bordet. Oppå bananbladene la hun opp revet kokosmasse, pasjonsfruktskum, mulberryskum, crispy rice og en kokossaus. Deretter tok hun en sjokoladeskål fylt med noen biter sukkerbrød og frøs ned med tørris. Deretter kastet hun hele den frosne skåla ned på fatet av bananblader slik at den sprakk opp i biter. Tørris er jo et velkjent triks for de som vil ha en litt teatralsk effekt, og selv om det kanskje er et litt billig triks gir det jo litt show.
Smaksmessig var dette ganske bra, og denne desserten var langt bedre balansert enn den forrige. Det var dog ingen fantastisk dessert, og hvis man ikke lar seg blende av forestillingen i presentasjonen så er dette litt midt på treet. Men jeg er da ikke noen party pooper, og lar meg tross alt lett begeistre over de som forsøker å gi deg det lille ekstra.
For å oppsummere det hele var dette et måltid som passet meg mye bedre enn besøket på Nahm dagen før, mest av alt fordi rettene på Isaaya i mindre grad var lesset ned med chili. Prismessig var dette heller ikke et måltid man går skoene av seg, regningen med et par drinker og litt øl endte på omtrent 750 kroner per snute. Selvsagt kan man spise billigere enn dette i Bangkok, men har man lyst på kvalitetsmat i et restaurantmiljø er det ikke dyrere enn at de aller fleste kan ha mulighet til å kunne unne seg et besøk.
