Besøkt: 27.07.2014
Adresse: Via dei Palchetti, 6R, 50123 Firenze, Italia
Hjemmeside: www.illatini.com
Å finne en god restaurant på et sted man ikke er kjent, kan av og til føles å skulle plukke ut ukens syv lottotall i forkant. Heldigvis finnes det noen hjelpemidler, og det var Michelinguiden som førte meg til den litt bortgjemte restauranten ‘Il Latini’ første gangen. Jeg ble umiddelbart fascinert, alt fremsto som fullstendig kaos. Støynivået var enormt og kelneren ryddet tallerkener på ett bord, samtidig som han tok betaling på et annet. Uten at vi bestilte noe som helst kom husets vin på bordet, en full treliters mugge med rødvin. Når kelneren lurte på om vi ville ha antipasti, kom han straks etterpå med et stort fat med toscansk skinke. Deretter fikk vi tre enorme fat med ulike pastaer og når secondo piatti viste seg å være et enormt stykke bistecca alla Fiorentina holdt jeg på å sprekke når den var fortært. Likevel fulgte dessert, biscotti og vin santo og et glass limoncello før kelneren ville gi slipp på oss.
Il Latini er en restaurant som har begge bena godt plantet i tradisjonelt toscansk kjøkken. Her får du rustikke retter på tradisjonelle toscanske råvarer. Med på kjøpet får du også en god dose sirkus og jeg vil derfor anta at dette er et sted det vil være ulike meninger om. Stedet er heller ingen skjult perle, det kryr av turister her. Likevel er det i mine øyne ingen turistfelle, for de tilbyr en genuin opplevelse og ganske bra mat. Stedet har også en Bib Gourmand i Michelinguiden, noe som sikkert er med på å øke andelen utenlandske gjester betydelig.
Det er nesten ti år siden første møtet med Il Latini nå, og siden har jeg vært innom der en håndfull ganger. I sommer bød nok en anledning seg. Kaoset denne gangen var på langt nær hva jeg har opplevd tidligere og for første gang ble vi plassert på et utendørsbord i bakgården. Siden sist har de sluttet med trelitersmugger med husets vin og erstattet denne med ordinære flasker. Måltidet åpner med antipasti av salumi misti, det vil si et fat med ulike spekemat. I min verden er det ingen som kan spekemat som italienerne. Selv om andre land også lager ett og annet klasseprodukt er det ingen som har den samme bredden av kvalitetsprodukter. Salumi misti slår nesten aldri feil, og det gjør det heller ikke denne gangen.
Deretter spør kelneren om vi ønsker primi piatti. Klok av skade etter tidligere besøk har jeg lært meg å fortelle kelneren tidlig i måltidet at jeg ønsker bistecca og at jeg derfor må være forsiktig med pastaen. Vi blir enige om å ta en liten porsjon av en gnocchi cinghiale. Hvis du ikke forsto noe av dette er du sikkert i godt selskap. Gnocchi er små klumper laget på en masse av most potet, ost, mel og egg. Deretter kokes de, tilsvarende som med pasta. Det ser tilsynelatende ut som vanlig pasta, men konsistensen er myker og de smaker selvsagt mye potet. Cinghiale er villsvin og som oftest når jeg har spist dette som varmmat i Toscana, har det vært som ragu. Så var også tilfellet her. Det smakte riktig bra, selv om det ikke er primi piattien som er grunnen til at jeg stikker innom dette stedet.
Deretter kommer det som for meg er det definitive høydepunktet, bistecca alla Fiorentina. Hvis du noen gang skal til Firenze er dette retten jeg vil anbefale deg å spise. I alle fall deg som er glad i kjøtt. Bistecca alla Fiorentina er T-bone på toscansk vis. Stykket er fra den lokale okserasen Chianina, er gjerne tre fingerbredder tykt og blir grillet på sterk varme over kull. Siden Bistecca alla Fiorentina grilles over høy varme får den raskt stekeskorpe, noe som gjør at den alltid serveres nesten rå i midten. Hvis du prøver å bestille medium får du sannsynligvis enten et dumt blikk fra servitøren, alternativt må du regne med å få et stykke kjøtt som er godt forkullet på utsiden. Retten prises som regel etter vekt, men glem å prøve å bestille et lite stykke. Også dette vil medføre hoderisting fra servitøren, så du må være forberedt på at dette er biff på toskansk vis og at de serverer den slik den skal være. Er du dog med på premissene vil du antakelig få en veldig bra opplevelse. Vær også forberedt på at retten normalt serveres med minimalt med tilbehør, kanskje bare en skive sitron. Det er alltid mulig å bestille tilbehør etter eget ønske, men det kommer sjelden automatisk. Selv gikk vi for noen stekte poteter ved siden av, men det er kjøttet som spiller hovedrollen her. Og hvilket kjøtt! Saftig, mørt og med en utside bestående av en sprø, smaksrik stekeskorpe, et resultat av maillardreaksjonen som oppstår mellom aminosyrer og sukkerstoffer når de utsettes for høy varme. Jeg kunne spist dette daglig, det vil si, noen dager hadde jeg nok ønsket noe mer finesse, men likevel er dette en av de beste kjøttopplevelsene man kan få.
Når jeg har fått i meg det som føles som hinsides mengder med kjøtt får vi en dessert på bordet. En liten skål med panna cotta, som så vidt går ned. Panna cottaen er ganske ordinær, men jeg har da jammen spist en mengde dårligere eksemplarer av retten også. Til kaffen kommer det den vanlige skålen med biscotti, en mandelkjeks som dyppes i vin santo. Veldig toscansk, men jeg blir aldri helt overbevist over at dette er himmelen.
Til slutt får vi hvert vårt lille glass med limoncello og en regning som lyder på rett i underkant av 100 €. Da har to personer fått en overdose mat, en flaske enkel toscansk vin og noen nye, gode minner. Vel verdt investeringen!
