Besøkt: 18.09.2014
Adresse: Piazza Castello, 5, 12064 La Morra CN, Italia
Hjemmeside: –
NB! Ristorante Belvedere er lagt ned.
Jeg har tidligere omtalt restauranten Piazza Duomo, som var en del av en mat- og vintur i Piemonte sammen med tre andre. En av dagene skulle tilbringes i Barolo og med en avtale hos Renato Ratti på formiddagen var det naturlig å ta en lunch i området etter besøket. Egentlig var planen å ta denne lunchen hos Per Bacco i La Morra, men der var det visst stengt for lunch på torsdager. Resultatet var at vi ikke hadde noen bordreservasjon og måtte finne et passende sted på sparket. Når det i tillegg plutselig begynte å regne, havnet vi på det nærmeste stedet vi fant der vi sto på Piazza Castello i La Morra. Slik havnet vi altså på Ristorante Belvedere.
Restauranten var folketom, og en ung kvinnelig servitør tok oss nølende i mot. Lokalet var stort, og jeg regner med at utsikten hadde vært strålende om ikke det svært lave skydekket hadde hengt tungt utenfor vinduene. Siden vi senere på turen skulle spise moderne italiensk var målet ellers å få i seg mye god tradisjonell regional mat fra Piemonte. Vi gikk derfor for stedets turistmeny, som inneholdt en rekke klassikere fra det lokale kjøkkenet.
Det er ikke ofte jeg gidder å bruke så mye energi på å skrive om vinen, men på Ristorante Belvedere gjør jeg et unntak. Den unge servitøren ble svært usikker når det kom til vin, og på spørsmål om vi kunne få se i vinmenyen fikk vi beskjed om at noe slikt hadde de ikke. Greit nok, tenkte vi, og ga uttrykk for at vi i alle fall ville drikke noe på nebbiolo. Servitøren forsvant og etter en god stund kom hun tilbake med to flasker Nebbiolo. Hun visste ingenting om noen av dem, og da vi spurte om de kanskje hadde noe Barolo i huset, ble hun enda mer usikker og fortalte at hun måtte ringe sjefen sin.
Etter enda en god stund kom hun tilbake med en flaske fra Fratelli Aimasso, en Barolo Brunate 2010. Siden produsenten for oss var ukjent, var vi litt usikre og når hun oppga prisen til 120 € hadde vi mest lyst til å be henne hente tilbake en av nebbioloene. Men pokker heller, nå hadde det sikkert gått med en halvtime til denne vinbestillingen. Hun ante nok neppe prisen selv, for hun spurte om vi syntes det var dyrt. Men da var vi så lei av alle forviklingene at vi bare slo til, vel vitende om at dette sikkert var et røverkjøp. Der selgeren var røveren riktignok, men i Italia må man av og til være forberedt på den slags.
Men nå var vi sultne og på bordet kom og en kalvetartar med revet sort trøffel og en salat til. Dette er en svært tradisjonell rett i Piemonte, hvor man benytter kalvekjøtt fra den lokale rasen Fassone. Her var det dessverre mye å sette fingeren på og verst var salaten. Den var vassen og hadde begynt å bli brun. Kjøttet smakte for så vidt bra, men det var dårlig kuttet og svære biter hang sammen i kjøttets hinner. Trøffelen var hard, tørr, relativt smakløs og kuttet i altfor tykke skiver, ja til og med i biter. Litt balsamico hadde kokken også benyttet, uten at det var nok til å berge inntrykket. Dette var slettes ikke stor kokkekunst og vi begynte for alvor å innse at kjøkkenet kanskje ikke lå så mange hakk over servicenivået ute i restauranten.
Rett nummer to på menyen var tajarin con ragù di carne. Tajarin er en type tynn tagiatelle og er en typisk pasta for Piemonte. Ragù di carne er en kjøttsaus, og en variant er blant annet brukt i den mer kjente retten pasta bolgnese. Servitøren kom med revet parmesan og ba meg si stopp når jeg synes det var nok. Allerede etter ett og et halvt drag med parmesan over rivjernet så hun spørrende på meg og synes tydeligvis at nå burde jeg si stopp. Å sette gjestene i slik forlegenhet er det ikke ofte jeg har opplevd, men det ga jeg en lang marsj i og lot henne fortsette. Men nok om service for en stund. Nå snakker vi heller om maten. For pastaen var riktig kokt og raguen var bra på smak. Hva slags kjøtt det var i raguen sa hverken menyen eller servitøren noe om, men dette smakte riktig så godt. Jeg var på ingen måte overbevist om at det ville vare, så her var det bare å nyte når man kunne.
I det hovedretten kom på bordet, kom det samtidig en godt voksen mann inn hovedinngangen. Det var det første mennesket vi så i restauranten, foruten den allerede nevnte unge, kvinnelige servitøren. Mannen kom bort til bordet vårt og introduserte seg som eier og ansvarlig for vinkjelleren. Han var i det selskapssyke hjørnet og holdt noe som minnet om et foredrag for relativt uinteresserte tilhørere. Jeg fikk ikke med meg så mye, men registrert at han var mest engasjert i husets vinkjeller, og deretter fulgte en avhandling som stort sett besto av flittig namedropping av de mest kjente topprodusentene og skryt av at han kunne fikse oss et besøk hos hvem av de det skulle være. Skikkelig komisk ble det først når han helt uoppfordret skulle ramse opp de ni kommunene som var godkjent for å produsere barolo, noe som viste seg å være ikke helt enkelt. At han også bommet på antall kommuner visste jeg ikke da, men det spilte ingen rolle. Jeg hadde for lengst avskrevet fyren som dust, og hadde han vært det minste interessert i gjestene sine burde han heller assistert den hjelpeløse servitøren som virret rundt. Med antagelig kom nok egoet hans i veien for den slags.
Men, igjen er det mat det skal handle om. Brasato al barolo er oksekjøtt, som regel av rasen Fassone, braisert i rødvin. Ingen hvilken som helst rødvin, som navnet på retten indikerer er det barolo som benyttes. Retten kan kanskje minne litt om en italiensk variant av boeuf bourgogne, men i Frankrike er det viner på pinot noir som gjelder, ikke barolo. Du vil nok finne varianter av Barbaresco, Gattinara og andre viner rundt omkring i Piemonte, men det skal definitivt være viner på nebbiolo. Sammen med kjøttet fulgte noen ganske dvaske biter av aubergine og squash. Braiserte retter har lang tilberedningstid, og problemet med detmer at kjøttet kan bli tørt når det kokes lenge. Dette minnet mest om overstekt oksestek med en kraftig rødvinssaus. Det er sikkert ulike preferanser på den slags, men for meg er det ingen favoritt. Ingen skandale av en rett dette her, men heller ingen vinner. Ei heller en pallplass for den saks skyld.
Desserten var for meg en ukjent greie. Bonet er visst en tradisjonell pudding fra Piemonte og består av egg, sukker, melk, rom og tørkede biscotto amaretto. Det mest i iøynefallende med denne retten var presentasjonen med omtrent en halv boks kakaopulver på tallerkenen. Det blir ikke særlig raffinert, selv om kokken med vilje glemte igjen en skje på tallerkenen i det han gikk berserk med kakao og sikt. Selve puddingen hadde en litt kjip konsistens, men det skal muligens være sånn. På meg var det ikke veldig godt, men samtidig må jeg innrømme at jeg var mer opptatt av ikke å hoste av alt kakaopulveret, enn å nyte smaken av sjokolade. Til slutt gikk vi for hver vår espresso. Servitøren vår brukte ikke mindre enn tre forsøk på å klare å gjøre den enkle bestillingen «quatro espresso» rett.
Så hva er konklusjonen for Ristorante Belvedere? Det er jo mulig å spise seg mett her og maten er ikke det mest håpløse ved stedet heller. Likevel får du sikkert bedre mat på noen hundre andre restauranter rundt i Piemonte. Dårlige service derimot, det skal du nok lete lenger etter. Det skal i all respekt sies at stedet kun tok 60 € for vår Barolo når regningen kom, ikke de 120 € de oppga ved bestilling. Eieren slo også, helt uoppfordret, raust av 7 av de 277 € vi skulle betale, da stedet likevel ikke tok Visa eller Mastercard, til tross for at skiltet ved inngangen sa noe helt annet. Det var en helt unødvendig gest av dem, jeg kommer uansett ikke tilbake så de burde sikret seg de Euroene de kunne når de først hadde muligheten.
