Det er mye som er skrevet om tapas generelt og pintxos i San Sebastian spesielt, men det hindrer nok ikke meg i å skrive dette innlegget likevel. Min toukers tur til Portugal og Spania i sommer hadde endedestinasjon i San Sebastian og selvsagt sto fråtsing av pintxos på programmet.
San Sebastian, eller Donostia som byen heter på baskisk, har et utrolig tilbud når det gjelder mat. Byen har ikke mindre enn tre restauranter med tre stjerner i Guide Michelin og i tillegg har de den eksperimentelle tostjerners-restauranten Mugaritz som stadig scorer svært høyt på 50-best-restaurants-listen til det britiske magasinet Restaurants. En times kjøretur i retning Bilbao finner man også grillrestauranten Extebarri som har fått mye oppmerksomhet for sin utstrakte bruk av grill til alle måltidets retter. I tillegg finner man ytterligere en håndfull restauranter i og rundt byen med en stjerne i Guide Michelin.
Men selv om man lukker øynene fullstendig for stjernerestaurantene har faktisk San Sebastian mye morsomt å tilby. Restaurantene i det lavere sjiktet holder generelt et godt nivå og ønsker man en annerledes matopplevelse kan et besøk på et ciderhus anbefales. Selv har jeg kun erfaring fra Petritegi, og kan man oppleve et svært rustikt måltid med klippfisk, grillet oksekjøtt, ost og nøtter.
Men denne gangen er det kun pintxos som gjelder. Med bare tre kvelder til rådighet i byen ville jeg uansett ikke rekke alt jeg skulle ønske å gjøre, så derfor valgte jeg å glemme alt som heter stjernerestauranter i byen og kun fokusere på baskisk tapas. Og for min del var nok pintxos-rundene i San Sebastian det jeg hadde gledet meg aller mest til i forkant av ferien.
Dette var slettes ikke min første tur til San Sebastian, men det var strengt tatt første gang jeg hadde tatt meg jobben med å undersøke litt i forkant. Tidligere har jeg trålet gamlebyen (Parte Vieja) på kryss og tvers og dumpet innom tilfeldige barer. Det i seg selv er en helt grei oppskrift på en variert kulinarisk kveld, men denne gangen hadde jeg gjort litt undersøkelser og skaffet meg en liten liste med steder jeg kunne tenke meg å besøke.
A Fuego Negro ble gitt tillitten til å få en helt egen kveld hvor jeg valgte å bestille bord, og dermed hadde jeg kun to kvelder til rådighet. Besøket på A Fuego Negro kan du for øvrig lese om her.
Første kvelden var planen å holde oss i gamlebyen, og mens vi ruslet rundt og kikket på barene var vi trege med å bestemme oss for hvor vi skulle starte. Til slutt strenet jeg bare bort til nærmeste bar og slik startet vår første runde med pintxos på Bartolo
Bartolo
c/ Fermín Calbetón, 38
Det var altså tilfeldigheter som førte oss inn på Bartolo, og det var lett å forstå at dette var et sted som var vant til å ta i mot turister. Ved bordet vi fant oss lå det meny med bilde av en rekke pintxos på. Men da hadde vi allerede røsket med oss en tallerken med fire pintxos fra disken. En var noe som lignet litt på en krokett, men som viste seg å være et fritert egg. En annen var et skive geitost med en søt marmelade, en tredje minnet om en smøreost med skinke og den siste aner jeg fortsatt ikke hva var. De holdt helt greit nivå, uten å være blant det aller mest spennende. For den som måtte lese dette blogginnlegget som et forarbeid til sin egen pintxosrunde i byen, så vit att det finnes mange alternativer som er bedre enn dette.
Txalupa
calle Fermín Calbetón nº 3
Etter en litt middelmådig start sveipet vi innom en av barene jeg alltid synes jeg har fått bra pintxos tidligere. Den har ikke vært av barene jeg i forkant hadde lest om i bøker eller på nett, men tidligere erfaringer skal så absolutt ikke kimse av. Stedet viste seg å hete Txalupa, og igjen gjøv vi løs på pintxosene som lå utstilt på bardisken. Med på tallerken ble det en med egg og bacon, en krokett med skinke, en med majonesbasert skinke- og purresalat og en med eller annen majonesbasert salat med spekeskinke. Samtlige pintxos her var gode og jeg vil særlig trekke frem kroketten og purre- og skinkesalaten. Det var betryggende at hukommelsen ikke hadde spiltt meg et puss, for Txalupa var akkurat så god som jeg husket den som. Skal man ha tradisjonell pintxos i gamlebyen er dette absolutt et sted å anbefale.
Casa Vergara
Kale Nagusia, 21
Nå var jeg begynt å bli varm i trøya og Marianne så ut til å trives godt med konseptet pintxos. I det vi spaserte rundt i gamlebyen passerte vi Casa Vergara, en bar jeg kun hadde notert meg på grunn av et bilde av en rett med navn Habanito. Innholdet av retten ante jeg ikke, men den hadde kult utseende som en sigar. Videre hadde jeg fått med meg at denne pintxos’en ett eller annet år hadde vunnet en pris i pintxos-konkurransen Gipuzkoa Pintxo Contest. Jeg visste strengt tatt ikke noe som helst om hva slags rett det var, men siden den er presentert i en pintxos-bok jeg har måtte det selvsagt prøves. Dessuten var det også på tide å teste ut bestilling av pintxos som ikke var ferdig tilberedt, samt raicons. Det sistnevnte er så vidt jeg har forstått små varmretter som tilberedes på bestilling. Om dette også går under paraplyen pintxos aner jeg ikke, men de aller fleste pintxos-barer har også et utvalg av raicons.
En habanito ble straks bestilt og noen minutter senere kom den ut fra kjøkkenet. Presentasjonen var nok ikke like fancy som det bildet jeg hadde sett, men det fikk nå duge. Fortsatt hadde jeg ingen anelse om innholdet av det jeg hadde bestilt, noe som overrasket Marianne noe. Det viste seg å være sprø filodeig fylt med morcilla, en spansk blodpølse. Oppå hadde de en sprutet en liten dose med en søt marmelade jeg aldri fikk med meg hva var.
Bar Baztan
Calle Puerto, 8
Etter sigaren var jeg klar for å undersøke forlot vi Casa Vergara og spant videre for å utforske nye steder i gamlebyen. Neste vi havnet på var Baztan og på menyen fant jeg en rett som skulle være husets spesialitet og bar navnet «Callos y morros». For de uinnvidde hadde de vært elskverdig å oversatt til engelsk og da bar det navnet «Pork tripe and snout». Heldigvis er verken Marianne eller jeg eksperter i engelsk og langt mindre i spansk, noe som gir uante muligheter til å spise ting vi ikke aner hva er. «Man måste våga böga!» er et motto jeg stadig trekker frem hver gang Marianne er skeptisk til hva jeg bestiller. Hva jeg hadde bestilt ante jeg altså ikke, bortsett fra at det i alle fall skulle være grisesnute. Jeg så nok for meg noe a la St. Lars’ øre- og snutesnacks, men det som kom var en gryte som minnet ganske mye om lapskaus. Og bitene som lå oppi var langt i fra snacks, for det var tykke, veldig fettete skiver av ukjent opphav.
Mine lesere, som sikkert er langt mer begavet i fremmede språk enn meg, har sikker for lengst forstått hva jeg egentlig spiste. Selv måtte jeg hjem å benytte å google for å bli opplyst om at det i tillegg til grisesnute, var grisemage som var den fremmede ingrediensen i gryteretten. Men bortsett fra den litt spesielle konsistensen på magebitene var den en god rett som jeg lett spiser igjen om jeg får sjansen.
Jatetxea Jose Mari
Calle Fermin Calbeton 5
Vi begynte å bli mette, men vi tok likevel en tur innom nok en bar. Denne gangen havnet vi på Jose Mari, beliggende rett ved siden av Txalupi. Her plukket vi med oss en pintxos med spansk omelett og en med spekeskinke, geitost og en syltet kumqat(?). Tortillaen var fylt med stekt sopp, men var dessverre av den smakløse sorten. Også pintxosen med spekeskinke var ganske dårlig med en kjip konsistens på osten. Greit, dette var siste bar den første kvelden, men slik jeg opplevde denne baren fristet det lite med en gjentakelse.
Hidalgo 56
Kolon Pasealekua, 15
Planen var egentlig å starte med Narru på kveld nummer to, som vi hadde satt av til å spise pintxos i bydelen Gros. Siden jeg hadde stolt på beliggenheten jeg hadde funnet i Google Maps endte vi med å gå rundt og lete og lete og senere har jeg funnet ut at Narru nå ikke lenger holder til i Gros. I dag holder de til like ved La Cuncha, i tilknytting til Hotel Niza. Men siden vi mislyktes med jakten på Narru, fokuserte vi heller på neste sted på listen, og Hidalgo 56 viste seg heldigvis å være langt enklere å finne. Her fant jeg en minihamburger på disken som viste seg å være en tartar, med en svært tynn stekeskorpe. Til hamburgeren var det tomat, smeltet ost og karamellisert løk. I tillegg bestilte jeg en pintxos med foie gras, honningmelon, honning, rosiner og mandler. Denne smakte rett og slett fantastisk og må ha vært den beste pintxosen jeg spiste i San Sebastian. Jeg skulle gjerne spist mer på Hidalgo 56, men for å teste ut flest mulig steder valgte vi likevel å spasere videre.
Bar Bergara
Calle del General Artetxe, 8
Dessverre begynte vi vår pintxos-runde denne dagen i seneste laget. Det skulle vise seg at Bar Bergara var særdeles folksom når vi ankom, men jeg ville da ikke gi meg fullstendig uten kamp. Mens Marianne ga opp og ventet ute, kjempet jeg meg frem til bardisken, rev til meg en av de nærmeste pintxosene og fortærte den straks. Noen god ide var det muligens ikke for selv om jeg fikk meg pintxos måtte jeg vente lenge før jeg fikk anledning til å betale. Dermed fant jeg det best å droppe drikke og fler pintxos og bestemte at vi skulle sette nesen mot neste bar. Ikke husker jeg hva jeg spiste og i trengselen var det håpløst å ta bilde. Men jeg vet fra et tidligere besøk at pintxosen her holder et bra nivå og Bar Bergara er absolutt verdt et besøk.
Txalupa
calle Fermín Calbetón nº 3
Vi skulle egentlig gjøre pintxos-runden i Gros denne kvelden, men etter hvert ga vi opp og havnet tilbake hos Txalupa som vi også besøkte første kvelden. Årsaken var at vi skulle møte bekjente og ikke fordi jeg var gått lei Gros. Tilbake i Parte Vieja ble det nok en gang ble det forsynt seg fra bardisken og denne gangen endte jeg opp med stekte kyllingvinger, en sprø toast med queso de cabra og tomatmarmelade og en jeg mener å erindre at besto av rødvinskokt pære, geitost, hvalnøtt og skinke. Siden vi her joinet noen bekjente endte dagens pintxos-runde her, og etter hvert forsvant vi ut i kveldsmørket hvor inntak av pintxos ble erstattet av inntak av øl og mojito.
De jeg gjerne skulle besøkt, men dessverre ikke rakk: Bar Restaurante Narru, Andra Mari, El Lagar Bodega, Alex, Txubillo, La Cuchara de San Telmo, Ganbara, Borda Berri.
