Besøkt: 16.08.2017
Adresse: Essendrops gate 6, 0368 Oslo
Webside: http://www.alaise.no/
Tilbake fra bryllupsreise var det rett over i en tilværelse som gressenkemann, da Marianne skulle jobbe i Haugesund hele uken. Nå var hvetebrødsdagene over, og hverdagene med grovbrød skulle igjen gjenerobres. For å sikre en myk overgang hadde jeg fått det for meg at en onsdagsmiddag på À l’aise burde være en god ide og sikret meg en reservasjon mens jeg enda var på ferie.
Dette skulle bli mitt andre besøk på À l’asie, det første var mai med full meny. Den gang skulle jeg av gårde på egenhånd, men det endte med at broderen hang seg på sånn helt i siste liten. Denne gangen var planen å sjekke ut stedets à la carte, og nok en gang var planen å stikke alene. Men, akkurat som sist, dagen før meldte broderen sin interesse og dermed ble det nok en gang brødrene brothers som skulle ut å spise.
À L’aise åpnet i februar og har satset på klassisk fransk mat. Her verdsettes den klassiske og luksuriøse restaurantopplevelsen, og her får du mer trøffel og gåselever enn du får gaukesyre og fermenterte gulrøtter. På kjøkkenet regjerer Ulrik Jepsen, som kommer fra jobben som kjøkkensjef på Engø gård. Fra før har han bakgrunn fra blant annet Roux-restauarnten Waterside inn i Bray utenfor London med tre stjerner i Guide Michelin og enstjernerene Kokkeriet og Søllerød Kro i København. Det må jo sies å være en solid CV, og bør være et godt fundament for kvaliteten og presisjonen som kreves for å drive en topprestaurant.
En gang i sommer så jeg i en eller annen nettavis en artikkel med en liste over insta-vennelige spisesteder. Jeg husker ikke særlig mer, for strengt tatt er jeg langt mer opptatt av å spise enn å fotografere, men À l’aise var neppe å finne på den listen med sin dunkle belysning. Og da jeg i tillegg ødelagte kameraet mitt i ferien og måttet ta til takke med mobil denne kvelden, ble ikke bildene akkurat top noch. Men det får uansett duge.
Som sagt var planen for kvelden à la carte. Den menyen besto av fire forretter, tre hovedretter og, foruten ost, to desserter. Av forrettene hadde alle sin base fra havet og jeg valgte å gå for hummerravioli (295,-). Hovedrettene var både fugl og fisk, ja og kjøtt i tillegg. Etter litt tvil gikk jeg for vaktel (395,-). Til dessert ble det hvit sjokolade «dome» (245,-)
À L’aise er en restaurant med et åpenbart høyt ambisjonsnivå og startet selvsagt måltidet med en serie amuse-bouche, eller appetittvekkere for de som trives best med norsk benevnelser. Av de tre som kom på bordet først var det husets fish ‘n chips på lomre som imponerte mest, men varianten av egg benedict som fulgte etterpå var helt suveren.
Kveldens første rett var en ravioli fylt med villaks og skotsk hummer. Til raviolien fulgte en squash, stekt fennikel og en coraline-saus. For meg var sausnavnet ukjent, men forstod jeg Ulriks danske presentasjon rett var den kokt på hummerskroget og tilsatt sauternes. Selve raviolien hadde visse likhetstrekk med Gordon Ramsays signaturrett, og også denne smakte nydelig. Faktisk var den nettopp denne retten som ga meg ideen til å ta en ny tur for å teste ut a la carte. Sånn sett var forventningene høye, uten at jeg ble skuffet av den grunn.
Til hovedrett skulle det spises vaktel. Vi hadde jo allerede inntatt egget i appetittvekkeren, men nå var det selve fuglen som skulle til pers. Stykker av rosastekt bryst var fylt med både foie gras og syltet perigordtrøffel. Som tilbehør fulgte blant annet en potetkrem med enda mer trøffel, brønnkarse og kantareller.
Selv om forretten leverte godt var det denne retten som virkelig imponerte. Dette var en klassisk velkomponert rett, som hadde fokus på harmoni i smakene fremfor kontraster. Dette var rett og slett fantastisk bra og en av de aller beste rettene jeg har spist i år.
På meg ble det hvit sjokolade til kveldens dessert, mens brodern skilte lag og gikk for en variant av forêt noire, for meg bedre kjent som Schwarzwalderkuche. Min hvite sjokoladedome besto av et sirkulært skall på temperert hvit sjokolade fylt med frossen marengs, salt karamell, sablé breton og en sabayon med champagne og pasjonsfrukt. Teknisk var dette elegant gjennomført og kombinasjon av kakaofettet i den hvite sjokoladen kledde den syrlige pasjonsfrukten godt.
Kvelden ble avrundet med kaffe og petit four, før vi tok regningen og stakk av gårde. Totalt kom dette besøket på 1750 kroner, for tre retter, fire glass vin, kaffe og driks. Det synes jeg er ganske bra verdi for pengene, for selv om det ikke er direkte billig er det høy kvalitet på alt som serveres. Det er litt i motsetning til forrige besøk, der jeg synes totalregningen var i dyreste laget. Den gangen endte regningen på 4200 kroner, inkludert aperitiff, mat, vinpakke, ost og kaffe med calvados. Det skal i rettferdighetens navn sies at det florerte med dyre råvarer og eksklusive viner, men når regningen overgikk full pakke på fjorårets Maaemo-besøk finner jeg det litt i overkant. Men, også den gang leverte de et veldig solid måltid, og À L’aise er opplagt en kandidat for en stjerne når 2018-guiden til Michelin lanseres til vinteren.
Med sin klassiske franske mat og et mer tradisjonelt restaurantpreg er À L’aise absolutt en restaurant veldig etter mitt hjerte, og en type restaurant som Oslo definitivt trenger. Av dagens Oslo-restauranter er nok Statholdergaarden og Feinschmecker de mest nærliggende å sammenligne med, men maten på À L’aise er i mine øyne enda et hakk hvassere. À L’aise fremstår også som et par hakk mer formell og servicen kan tidvis virke litt stiv og upersonlig. Heldigvis gjelder det ikke når kjøkkensjefen selv er ute og presenterer maten, og også husets kvinnelige sommelier leverer en personlig service som løfter besøket for min del.
