Besøkt: 06.08.2017
Adresse: Corso Sant’Agata, 11/13, 80061 Sant’Agata sui Due Golfi, Massa Lubrense NA, Italia
Webside: http://www.donalfonso.com/
Omtrent siden jeg besøkte Italia for første gang i 2003 har jeg ønsket å reise til Amalfikysten. Kombinasjonen av de bratte klippene, de svinge smale veiene og utsikten har nok vært tungtveiende grunner, men også tettheten av gode restauranter i området har selvsagt vært medvirkende. Og særlig en restaurant har pekt seg ut, Don Alfonso 1890.
Som regel har jeg pleid å være flink til å gjennomføre det jeg har fått for meg. Selv om jeg alltid har svært mange planer, blir de som regel sorter og vektet og det jeg har hatt mest lyst til har det som regel blitt noe av. Det har bragt meg til mange steder og restauranter, men inntil i sommer hadde det altså aldri bragt meg til Amalfi og Don Alfonso 1890.
Det var det på tide å gjøre noe med. Når Marianne og jeg i vinter planla bryllupsreise og hun ville til Italia, var jeg rask med å insistere på at Amalfikysten var stedet for oss. Det var selvsagt oppriktig ment, men at det lå noen baktanker som hadde med noe med restaurant å gjøre overrasket neppe noen, aller minst Marianne.
Sånn endte vi opp med to netter i det relativt stille tettstedet Sant’Agata sui Due Golfi oppe i høyden av Amalfikysten, hvor den dårlig skjulte baktanken var å spise på restaurant. Ikke hvilken som helst restaurant riktignok, Don Alfonso 1890 er en gammel storhet. Restauranten startet opp i 1973. På kjøkkenet var det Alfonso Iaccarino som regjerte ved oppstarten. Han var rundt i Europa på opplæring, blant annet under Alain Ducasse. Det resulterte i en stjerne i Guide Michelin i 1985, ytterligere en i 1990 og i 1997 nådde de toppen med tre stjerner. I 1999 ble sønnen Ernesto Iaccarino med i teamet på kjøkkenet, uten at det hindret degradering til to stjerner i 2002. Siden den gang har far Alfonso trukket seg tilbake og i dag er det Ernesto som styrer kjøkkenet.
Don Alfonso 1890 hadde to menyer, hvor jeg insisterte på at vi skulle gå for den tradisjonelle til 150 EUR. Det skulle ta oss innom kjente Campania -råvarer som tomat, mozzerella og sitron. Så da var det bare å sette seg godt til rette og håpe at gamle storheter fortsatt kunne imponere.
Første rett var lettrøkt fisk. Hvilken fisk fikk jeg egentlig aldri med meg, den ble omtalt som en lokal yellowtail, og det kan ha vært noe som kalles seriola. Har ikke funnet noe norsk navn på den, men den tilhører taggmakrellfamilien. Fisken ble akkompagnert av sitrus, en grapefruktmajones og pulver på villappelsin. I menyen sto det også noe om en shake på hestebønner, men hva det skulle være aner jeg rett og slett ikke. Det var uansett kombinasjonen av sitrusmajonesen og fisk som gjorde retten, noe fungerte bra uten at det ble stående applaus på Mr. Iaccarino av den grunn.
Neste rett var en kombinasjon av egg, burrata og sort trøffel. Burrata er en italiensk ferskost med en mild smøraktig smak fra Puglia i Sør-italia. På denne osten hadde de laget en mousse og serverte den med en eggeplomme tilberedt på 66 grader og skiver med sort trøffel. Igjen var det en rett som leverer helt greit, verken mer eller mindre. Kombinasjonen med egg, burrata og trøffel er det ingenting å si på, men smaken av trøffel er blek og det ble mye ostemasse av dette.
Jeg hadde valgt å gå for den tradisjonelle menyen, og pastaretten var cannelloni fylt med oksestuing, og toppet med en tomtatragu, basilikum og mozzerella. Oppskriften stammet fra bestefar Ernesto og smakskombinasjonen var så velprøvds at det selvsagt ikke kan gå galt. Og det gjorde det da heller ikke. For første gang denne kvelden fikk jeg noe som leverte skikkelig bra. Tomatene hadde ingen påfallende sterk sødme, det var derimot syrligheten som preget den massive smaken av tomat. Sammen med basilikum og den fyldige bøffelmozzerellaen beviste endelig Don Alfonso at de virkelig er restaurant å regne med.
Hovedretten i menyen var på Latucauda-lam, som er en lokal sauserase fra regionene Calabria og Campania. Retten ga en 70-talls følelse, litt som en Paul Bocuse-rett dog uten den elegansen. Men så er finesse gjerne en av de tingene som skiller fransk og italiensk matlaging, og selv om det ikke alltid ser så sitter stort sett smakene. Det gjorde de også her, så får det heller være at reddik, squash, hvitløksemulsjon, urtepesto ga litt preg av søndagsmiddag.
Etter hovedretten måtte vi ta stilling til desserten, som i den denne tradisjonelle menyen måtte velges fra a la carte-menyen. For min del falt valget på den litt svulstige beskrivelsen «A consert of lemon, fragnance and flavours». Men før vi desserten skulle vi ha litt ost.
En liten predessert dukket også opp. Merkelig nok var denne også på sitron, men er man i Amalfi-land så må man vel kanskje tåle et par runder med sitron. Før desserten kom på bordet ble også petit fouren servert, på et fat ved med litt show off med tørris og kokende vann.
Den lovede konserten av sitron, lukt og smak skulle vise seg å være en variant av den lokale kaken delizie al limone som enkelt forklart er sukkerbrød dynket med limoncellosirup sammen med sitronkrem. Don Alfonsos variant ble servert i en uthulet sitron og var stylet litt med et sukkergitter og en liten vannbakkels. Amalfi-sitron er en god råvare og selv om kanskje heller ikke desserten så ut som en tostjerners rett så smakte den virkelig slik.
Vi begynte å bli alvorlig mette både Marianne og jeg, så jeg var egentlig bare moderat begeistret når kjøkkenet helt til slutt kom ut med en overraskelse til oss. De hadde i løpet av måltidet snappet opp at vi var på bryllupsreise, en anledning de ikke lot gå fra seg. Ut kom de med en liten kake dekket av brent marengs. Hva slags kake husker jeg ikke engang, for dette føltes litt som et nådestøt. Likevel er det umulig å ikke sette pris på gesten, så litt kake måtte man jo spise.
Don Alfonso 1890 er en familierestaurant, noe som virkelig gjenspeilet seg i gjestfriheten. Etter måltidet ble vi tatt med både i den svært dype og innholdsrike vinkjelleren, som helt i bunn skjulte lagringen av husets provelone-oster. Deretter bar turen inn på kjøkkenet hvor kjøkkensjef Ernesto Iaccarino stolt fortalte om driften av kjøkkenet. Der skrøt jeg av de beste rettene deres og tonet ned omtalen av de litt anonyme rettene i starten av måltidet. Og selv om jeg hadde håpet at Don Alfonso 1890 skulle være enda ett hakk bedre leverer de mye solid mat og er vel verdt et besøk om man tilfeldigvis skulle befinne seg i Napoli-området.
