Besøkt: 14.10.2018
Adresse: Josefines Gate 23, 0351 Oslo
Webside: http://www.blanche.no/
Det er mye fra Frankrike på bloggen denne høsten, men nå tar vi nok en svipptur tilbake til Norge. Men likevel, du må du nok leve med at fransk mat er temaet også denne gangen. Brasserie Blanche er et sted jeg har skrevet om en gang tidligere, og konseptmessig er den seg selv lik at jeg henviser til forrige innlegg for videre beskrivelse av restauranten.
Der det straks går mot travle tider for oss her ute i Asker og derfor hadde Marianne og jeg funnet ut at vi skulle benytte anledningen til å ta oss en Oslotur ut for å kose litt. Min kone var ansvarlig for underholdningen, mens mitt ansvar naturlig hadde falt på at vi skulle få oss noe godt å spise. Dermed ble det matinée-forestilling med The Phantom of the Opera på Folketeateret før vi tok spaserturen opp til Hegdehaugsveien for en middag på Brasserie Blanche.
Menyen på Brasserie Blanche består fortsatt av en hyggelig priset ukentlig 5-retter som kan barberes ned til tre om man måtte ønske. Denne gangen sto vi imidlertid over fast menyen og valgte å gå for à la carte.
Som forrett hadde valget falt på en fransk klassiker, gratinert chevre. Muligens ikke den retten som setter kjøkkenet på den største prøven, men det var nå det som fristet meg mest denne gangen. En skive med chevre oppå en toast hadde fått seg en runde under gassbrenner. Denne ble servert med salat, biter av bakt eple, beter og karamelliserte nøtter. Tradisjonelt, rustikt og fin balanse mellom de søte elementene og den litt skarpe smaken av geitost.
Som hovedrett hadde jeg siktet meg inn på dagens fisk som for anledningen var laks. Grillet laks ble servert med blomkålkrem, grønnsaker, rösti-potet og det servitøren omtalte som dill-beurre blanc. Selve fisken hadde fått en fin skorpe, samtidig som den fortsatt hadde en myk og saftig innside. Godt håndverk der altså! Også potetkaken leverte ypperlig, både i utførelse og smak. Grønnsakene besto av en blanding av rotfrukter, reddik, sukkererter og asparges og gjorde nytten, uten å gjøre særlig mye ut av seg. Dessverre hadde retten et problem, beurre blanc-sausen hadde trolig fått seg et oppkok før den kom på tallerkenen, for den hadde i alle fall skilt seg da den nådde bordet.
Til dessert ble det nok en fransk klassiker, men med et lite norsk tilsnitt i navnet. Brasserie Blanch hadde en liten tvist på sin Omelette Norvégienne, der mengden marengs var redusert til en liten hatt på toppen av vaniljeiskremen. Inni fant man en frossen kjerne på bringebær, og i bunn det tradisjonelle sukkerbrødet. Ved bordet kom servitøren med en liten kobberkjele med Grand Marnier som han varmet opp, satte fyr på og helte over retten for å flamberingen.
Tradisjonelt skal vel iskremen pakkes helt inn i sukkerbrød, men porsjonsvarianter som denne har gjerne bare en bunn. Intuitivt skulle man da tenke at utfordringen med en flambert dessert er at iskremen smelter for fort, men min oppfatning er snarere motsatt. Ofte har jeg et inntrykk av at kjøkkenet kompenserer, og har mange ganger fått servert en hard bunnfrossen iskrem. Brasserie Blanche besto testen sånn rimelig greit og leverte en ganske vellykket Omelette Norvégienne.
Konklusjonen etter måltidet er i det store og hele ganske lik som ved forrige innlegg. Brasserie Blanche leverer ganske rustikk, men veldig velsmakende mat og er et ganske sikkert valg for hvis man er på jakt etter et godt måltid til en fornuftig penge. Denne gangen skjemtes hovedretten noe av en saus som ble litt tynn suppe, men ser man bort fra dette arbeidsuhellet var faktisk både hovedretten og måltidet for øvrig noe jeg veldig gjerne spiser igjen.
