I dag var det lansering av 2019-utgaven av den franske Michelinguiden og det må være lenge siden en lansering skapte like mye oppstyr som årets. Allerede sent søndag kveld kom det franske magasinet Marianne med nyheten om at hele tre restauranter ville bli degradert i årets utgave. Tallet i seg selv er oppsiktsvekkende høyt og vi må tilbake til 2007 for å finne tilsvarende frafall av trestjernere. I moderne tid (det vil si siste femti år) tror jeg faktisk det bare har skjedd to ganger tidligere at tre franske restauranter har blitt degradert samme året. Det skjedde i 1983, og i 2007 ble hele fem restauranter degradert.
La Maison des Bois (Marc Veyrat)
Den største bomben må sies å ha vært degraderingen av Marc Veyrat. Strengt tatt synes jeg Michelin var vel overivrige med å gi Veyrat tre stjerner, men de har hatt en tendens til å la en del gamle storheter få betalt på bakgrunn av tidligere bragder. Likevel er det å bli dumpet etter ett år ekstraordinært i en guide som har vært ganske flinke til å verdsette at kvalitet skal leveres over tid. Resultatet har vært at det ofte tar lang tid å vinne tre stjerner, men det resulterte også i at det som regel har tatt litt tid å miste dem. Dette tror jeg faktisk er første gang i historien at noen blir degradert året etter tildelingen av tre stjerner, det har i alle fall ikke skjedd de siste femti årene. Sånn sett er dette ikke annet enn en gedigen ydmykelse av Marc Veyrat.
Men den som er med på leken, må tåle steken. Spørsmålet er om degraderingen er fortjent eller ikke, noe jeg strengt tatt ikke aner da jeg ikke har vært der etter at de tre stjernene ble delt ut. Likevel klarer jeg ikke helt å se for meg at de dramatiske endringene har skjedd på ett enkelt år, derfor kan fort denne nedgraderingen slå litt tilbake på Michelin og troverdigheten deres. Det er litt som når Rosenborg ansetter fotballtrenere. Om styret etter litt tid blir misfornøyd har de like fullt vært ansvarlige for ansettelsene. Samtidig har det faktisk vært et lederskifte i Guide Michelin siste året, da Michael Ellis gikk av og ble erstattet med Gwendal Poullennec. Det kan altså være et markeringsbehov fra nyankomne Poullennec, eller hans spark på leggen til Ellis. Men mest av alt minner det likevel om et stunt for å få oppmerksomhet rundt prisutdelingen og egen merkevare. For i dagens medieverden må man rope høyt for å bli hørt.
Auberge de l’Ill
Også degraderingen av Auberge de l’Ill vekker selvsagt en del oppmerksomhet. Restauranten har tross alt hatt tre stjerner siden 1967, og det er veldig langt mellom de gangene femti år som trestjerner legges i grus. Likevel er det ikke til å komme utenom at alt har sin ende, og da lever de som har hatt stjernene lengst et utsatt liv. Paul Bocuse har, i alle fall inntil nå, vært urørlig, men jeg er ganske sikker på at både Marc Haeberlin, George Blanc, Michel Guerard og Michel Troisgros har kjent på det presset i flere år. Sistnevnte har vel sånn sett klart å modernisere familierestauranten, der menyen for lengst er byttet ut og for to år siden byttet han både navn på restauranten og flyttet den ut av Roanne. Alt dette er grep for å gjøre restauranten aktuell, men heller ikke Troisgros kommer til å ha et evig liv som trestjerner.
Når det gjelder degraderingen av Auberge de l’Ill kan jeg ikke si den føltes veldig urettferdig. Mitt besøk der på sensommeren i fjor var litt småhaltende, selv om de leverte en fantastisk bra dessert. For all del, Auberge de l’Ill er en veldig bra restaurant, men det er fullt mulig å forsvare at de ikke hører hjemme i den aller øverste ligaen lenger.
Astrance
Det er ikke altfor mye jeg vet om Astrance og Pascal Barbot, og jeg har heller aldri spist der. Jeg har vel ikke oppfattet Astrance som den sterkeste kandidaten til å bli fratatt tre stjerner, men likevel opplever jeg ikke denne degraderingen som et jordskjelv.
Le Suquet (Bras)
I fjor forsvant Bras fra Michelinguiden etter å ha hatt tre stjerner siden 1999. Forsvinningen skjedde etter Sebastien Bras eget ønske, da han var lei av presset de tre stjernene medførte. Michelin respekterte altså dette valget og strøk Bras fra 2018-guiden. I 2019 er de imidlertid tilbake, fortsatt uten å ønske det og med en stjerne mindre. Det fremstår som ganske inkonsekvent, men jeg tror Michelin ble redd for ringvirkningene av fjorårets avgjørelse og ønsker ikke å la restaurantene sole seg på oppturen, mens de trekker seg stille tilbake i forkant av en degradering. Dette er nok litt i samme gate som degraderingen av Marc Veyrat, Michelin ønsker seg mer oppmerksomhet. De ønsker å være aktuelle, kontroversielle og at avgjørelsene deres skaper diskusjon. Riktignok vil de aldri være med på diskusjonene selv, da er det mer behagelig å trekke seg unna med et par intetsigende fraser.
Le Clos des Sens
Til nå har jeg skrevet om de som har mistet stjerner, men dagens lansering hadde selvsagt også noen vinnere. En av de som kan smile aller bredest i kveld er Laurent Petit som leder restauranten Le Clos des Sens i Annecy. Siden 2007 har han vært innehaver av to stjerner, men når han legger seg i kveld har han blitt en av de virkelig store. En annen som kan smile litt i dag er undertegnede, som allerede tidligere på dagen hadde sikret seg en reservasjon på Le Clos des Sens, i forbindelse med en planlagt Frankriketur i april.
Mirazur
Det ble ikke bare en ny trestjerner i dag, det ble faktisk to. Også argentineren Mauro Colagreco som driver Mirazur i sitronlandet Menton, på rivieraen helt på grensen til Italia nådde opp. Mirazur har figurert på 50-best restaurant de siste årene og har stadig klatret høyere. I fjor nådde de faktisk helt opp på pallen. Nå har Colagreco også nådde toppen av stigen hos Michelin, så han har hatt all grunn til å juble i dag.
Øvrige endringer av tostjernere
To av fjorårets tostjernere fikk altså en tredje, men det var også noen enstjernere som ble oppgradert til to. De som hadde spådd to stjerner til David Toutain i Paris og AM par Alexandre Mazzia i Marseille fikk rett. I tillegg fikk det jeg antar er sønnen til Olivier Roellinger, Hugo Roellinger, to stjerner for familierestauranten La Coquillage utenfor Cancale i Bretagne. Også La Scene (Stéphanie Le Quellec) i Paris og La Maison D’ A’ Cote (Christopher Hay)i Montlivault, utenfor Blois i Centre-Val de Loire fikk tildelt to stjerner i dag.
Og til slutt var det selvsagt noen tostjernere som måtte kjenne på skuffelsen i å bli degradert til en stjerne. Taillevent og Carré des Feuillants i Paris var to av dem. Samme skjebne led også Thierry Drapeau (Bretagne). En av mine mest skuffende 2018-måltider var hos Guy Lassausaie, og i dag ga også Michelin beskjed om at dette ikke var godt nok. De to siste som ble degradert er gamle storheter i nyere drakt. L’Oasis i Mandelieu-la-Napoule var tidligere Louis Outhiers restaurant, hvor han hadde tre stjerner på 70- og 80-tallet. Siden 1999 har stedet vært i besittelse av Stephane Raimbault som i dag måtte se at en av hans to stjerner ble trukket tilbake. Siste av årets degraderinger, Restaurant Paloma (Nicolas Decherchi) i Mougins, er også historisk grunn. Roger Vergé hadde tre stjerner i samme lokaler fra 1974 til 1993, men da het stedet Hostellerie du Moulin de Mougins.
Michelin insisterer på at stjernene deles kun ut for ett år av gangen, og at ingen får de for livet. Det kan nok være greit å legge seg på minnet, både for dagens vinnere og for gamle storheter. Plutselig en dag forsvinner de, enten det er fordi man leverer for dårlig eller fordi Michelin har behov for oppmerksomhet. Hva grunnen bak dagens avgjørelser er vet ikke jeg, men er det behovet for oppmerksomhet som gjelder har jeg i alle fall gitt de god valuta for dagens lansering med dette innlegget.
