Det har skjedd lite på denne bloggen de siste tre, fire årene og det er hele to år siden forrige innlegg. En hektisk småbarnsperiode har gjort et godt innhugg på tilgang til uforstyrret fritid, og det har samtidig vært en bevisst prioritering å spise gode måltider fremfor å skrive om dem i etterkant.
Jeg har imidlertid en god stund tenkt at det er på tide med et lite comeback. Det har resultert i noen påbegynte forsøk, men så har det tatt for lang tid og innleggene har blitt offer for min sviktende hukommelse og nedprioriterte notater. Jeg sitter derfor på flere halvskrevne blogginnlegg om for eksempel Speilsalen, Alchemist og BonAmb som aldri kommer til å se dagens lys. I tillegg har jeg en lang liste med besøk jeg gjerne skulle skrevet om, men siden det kommer stadig nye måltider blir nok også dem liggende i skuffen.
Etter et par mislykkede forsøk plukket jeg så ut et besøk hos Hyde i starten av mars til å bli comebacket for Runes kulinariske verden. Jeg hadde verken besøkt eller skrevet om Hyde tidligere så det burde passet perfekt. Etter fjerde retten på Hyde ble jeg oppmerksom på at jeg verken hadde tatt bilder eller notater fra måltidet, så der og da kansellerte jeg Hyde som noe bloggcomeback. Siden innlegget fra Hyde gikk i vasken allerede før desserten ble inntatt, velger jeg heller å skrive noen få ord i forbindelse med lanseringen av den franske 2023-utgaven av Michelin-guiden. Planen er at det skal være litt mer aktivitet her, men spesielt hyppig med oppdateringer blir det nok neppe.
For fem år siden, altså sommeren 2018, la kona og jeg sommerferien til Bretagne og den franske delen av Biscayabukten. Den gangen var både Le Marine og Christopher Coutanceau retauranter som var nevnt som mulige kandidater til tre stjerner. Ambisjonen min var å besøke begge, men jeg klarte aldri å sikre meg noen booking på Le Marine. Fem år senere ble plutselig begge de nevnte restaurantene på hver sin måte spille noen av hovedrollene i forbindelse med denne ukens lansering av den franske 2023-utgaven av Michelinguiden.
Allerede en uke i forkant av lanseringen slapp Michelin nyheten om at Guy Savoy i Paris og Christopher Coutanceau i La Rochelle begge ble degradert fra tre til to stjerner. Særlig degraderingen av Guy Savoy fikk en del omtale, blant annet fordi han i hele seks år har toppet den svært franskvennlige La Liste-kåringen. Senest i 2023-utgaven, da han rett nok måtte dele førsteplassen med Frantzen. Sånn sett kan degraderingen være et trekk i å distansere seg litt fra La Liste, men det finnes definitivt andre mulige årsaker også.
Prismessig har den vært Paris dyreste restaurant, og meningene om Guy Savoy har lenge vært delte. Jeg har kun vært der en gang, tilbake i januar 2015 og før de flyttet restauranten til dagens beliggenhet i Monnaie de Paris. Det er mye fra det måltidet jeg ikke husker, men av detaljer husker jeg at presisjonsnivået på både service og anretting var noe variabelt. Utover det var jeg greit fornøyd, men det imponerte ikke så mye at det har fristet veldig med et besøk etter flyttingen. Basert på min egen opplevelse var ikke degraderingen noe sjokk, men i min bok finnes det også et par mer åpenbare franske nedrykkskandidater.
Degraderingen av Christopher Coutanceau fikk vesentlig mindre oppmerksomhet. Trolig først og fremst fordi han ikke har rukket å bli veletablert som trestjerners kokk. Oppgraderingen til tre stjerner kom i 2020-guiden, halvannen måned før korona stengte ned det meste av restaurantdrift. Av hensyn til en gravid kone hadde jeg kun en treretters middag da jeg spiste der sommeren 2018, men jeg hadde vanskelig med å forstå at rettene vi fikk servert skulle gjøre noen til en het kandidat for tre stjerner.
Selv om jeg ikke synes Christopher Coutanceau holdt et trestjerners nivå, synes jeg likefult Michelin dømmer ham hardt i 2023-utgaven. De viser i alle fall liten nåde ved å degradere en restaurant som kun har hatt ett år med normal restaurantdrift siden oppgraderingen. Det bør ha vært et markert fall i kvalitet etter korona, hvis ikke kunne de med litt mer hjertevarme gitt ham et ekstra år til å vise at det ble levert til forventet nivå. I moderne tid er det i allel fall unntaket å bli så raskt degradert fra tre stjerner, men det kan være at Michelin har gjort et strategisk valg i å trekke stjerner raskere tilbake for å fremstå som mer aktuelle og tidsriktige i en verden der trender skiftes i stadig økende tempo.
Direktøren i Guide Michelin, Gwendal Poullennec, har flere ganger tydelig påminnet alle om at stjernene kun er til låns, og ikke til eie. Samtidig har gjennomsnittlig levetid på en tre tiårene de siste tretti år vært ca seksten år. Med unntak av Marc Veyrat i 2019 har ingen blitt degradert raskere enn Christopher Coutanceau i de samme tre tiårenr. To restauranter tangerer med tre år, men en av dem (Maisons de Bricourt) valgte selv å stenge ned ble strengt tatt aldri degradert. Den andre er forøvrig Alain Ducasses Louis XV i Monaco, og viser at det likevel er mulig å slå hardt tilbake selv med en dårlig start.
En tredje restaurant som er strippet for tre stjerner er Christophe Bacquié på Le Castellet, som er tatt ut av 2023-guiden. Jeg hadde en lunch der i 2019, uten at jeg ble bergtatt. Det er likevel ikke maten til Bacquié som er årsaken til degraderingen, men snarere at han har sluttet på Le Castellet. Restauranten er for øyeblikket stengt, men vil skifte navn og få inn ny kjøkkensjef som vil starte med blanke ark. Christophe Bacquié planlegger visst nok å åpne et nytt sted, og har lovet nærmere informasjon i løpet av 2023.
Siden sommeren 2018 har jeg stadig irritert meg litt over at jeg ikke fikk bord på Le Marine, mens Coutanceau ga meg en ganske forglemmelig kveld i La Rochelle. Allikevel var det Christopher Coutanceau som kunne le først, da han i 2020 ble han oppgradert til tre stjerner, mens Le Marin sto stille med sine to. Men denne uken har altså den franske Michelinguiden skiftet mening, og på mandag var det definitivt Alexandre Couillon sin tur til å le med sine nyerverede tre stjerner. Han ler nok best også, for Christopher Coutanceau har neppe klart å sluke skuffelsen over å ha blitt degradert. Og jeg har fått nok en påminnelse om at jeg har noe ugjort der ute i havgapet på Île de Noirmoutier.
