Det har skjedd lite på denne bloggen de siste fem årene. En hektisk småbarnsperiode har gjort et godt innhugg på tilgang til uforstyrret fritid, og det har samtidig vært en bevisst prioritering å spise gode måltider fremfor å skrive om dem i etterkant. Faktisk har bloggen vært så langt bak i hukommelsen at den krasjet på grunn av manglende oppdateringer i WordPress. Med litt hjelp fikk jeg den opp igjen. Litt utilsiktede endringer utseendemessig, men jeg gidder nok ikke bruke så mange kalorier på det.
Jeg har en god stund tenkt at det er på tide med et lite comeback, men da bare i form av en håndfull innlegg i året. Men de lave ambisjonene til tross, gjennomføringsevnen har vært enda lavere. Jeg har imidlertid ikke gitt opp håpet, og også i år har det vært et par havarerte bloggforsøk som aldri ble publisert. Jeg lover ingenting, men krysser fingrene for at 2024 skal bli året der det blir en viss form for aktivitet på denne bloggen igjen.
Manglende blogginnlegg til tross, antall restaurantbesøk i løpet av 2023 har vært omtrent som normalen de siste årene. Første store høydepunktet var en svipptur til Stockholm for en middag på Frantzén, som fortsatt leverer helt ekstraordinært bra måltider. I mars ble det Maaemo med kona, som jeg skrev noen få ord om i mars. Problemet den gang var følelsen av å bli rushet ned tilbake til loungen etter drøye halvannen time i spisesalen på grunn av to bordsettinger. Siden den gang virker det på bookingen deres som de har gått tilbake en bordsetting. Det tror jeg er et smart valg, hvis målet er å levere et komplett måltid i toppklasse.
I slutten av april var det duket for den turen som kanskje hadde de største forventingene i 2023. Spania med Barcelona og Madrid var destinasjonene. Vi begynte i Barcelona med et besøk på Disfrutar, et besøk der forventningen var kneppet høyere enn begeistringen i etterkant. Måltidet ble direkte forlenget med en håndfull drinker Cocktailbaren Sips halvannet kvartal unna, og derfra slag i slag til vi satt med hvert vårt kjipe pizzastykke og en literrøl på La Rambla mange timer senere. Ganske småskvetten dagen derpå skulle vi tidlig sjekke ut fra hotellet for å ta toget videre til Madrid. Vel fremme i Madrid og klar for innsjekk på nytt hotell dukket imidlertid et problem opp. Jeg fant ikke passet mitt, og par telefonsamtaler senere var det klart at passet lå igjen på et hotellrom i Barcelona. Hotellet i Barcelona var ikke spesielt behjelpelig, og siden dette var 1.mai-helgen viste det seg å bli vanskelig å få sendt passet til Madrid før vi skulle fly hjem halvannet døgn senere. Resultatet ble at mens de andre fløy hjem med morgenfly fra Madrid, tok jeg i stedet toget tilbake til Barcelona. Bonusen var at jeg rakk en høyst forglemmelig lunch på Jordi Cruz’ nummer-to-restaurant Atempo, før jeg tok kveldsfly fra Barcelona hjem.
I juni var det klart for nok en guttetur. Denne gangen var det Savoie. Vi begynte med en dagstur til Chamonix og en fantastisk fin fottur på Grand Balcon Nord og et toppstøt med gondol til Aiguille du Midi. Litt mosjon og frisk fjelluft kunne umulig skade før lunch på Les Morainières i Jongieux dagen etter. Les Morainières har to stjerner hos Michelin og drives av Michaël Arnoult som jobbet fire år som souschef hos Emmanuel Renaut på Flocons de Sel. Lunchen de serverte var det da også høy klasse over. Et par dager senere sto middag på trestjerneren Le Clos des Sens i Annecy på programmet. Jeg hadde et veldig bra måltid der for fire år siden, men i januar 2023 trakk Laurent Petit seg og overlot ansvaret til kjøkkensjef Franc Derouet og hovmester/sommelier Thomas Lorival (Sistnevnte jobbet på Maaemo i 2015/2016). Fokuset er fortsatt kortreist grønnsaker og ferskvannsfisk, og de tre stjernene overlevde byttet i 2023-guiden. Vi fikk for så vidt et veldig godt måltid på Le Clos des Sens, men for min del er det ingen tvil om at Les Morainières var Savoie-turens kulinariske høydepunkt.
Sommerferien ble tilbragt sammen med familien, uten tilgang på barnevakt. Men i løpet av et par uker på fransk riviera fikk jeg sneket meg til en tur til Bruno Ogers tostjerners restaurant Villa Archange i Le Cannet. Et helt ok måltid, men det finnes mange skarpere tostjernere i Frankrike enn dette. Helt på tampen av ferien fikk jeg også feiret bryllupsdagen med kona på Iris i Hardangerfjorden. Iris åpnet i juni med danske Anika Madsen som sjef på kjøkkenet og samboer Nico Danielsen som leder av spisesalen. Iris ligger på den flytende konstruksjonen Salmon Eye og er eid av Mowi. Fokuset ligger bærekraft og det overrasker neppe noen at oppdrettslaks er en del av Iris løsning på hvordan man i fremtiden kan spise bærekraftig. Det overrasker vel heller ikke at de mer problematiske sidene ved oppdrettsnæringen ikke får mye plass i Iris historiefortelling, men det hadde gitt noe mer troverdighet til den delen av prosjektet om man faktisk turte å berøre de mer ømtålige sidene ved sjøbaserte oppdrettsanlegg også. Men ser man bort fra grønnvaskingen av laksenæringen, så var måltidet på Iris et svært vellykket på alle mulige måter. Både den innovative bruken av oppdrettsfisk, fokuset på kortreiste råvarer fra Hardanger og bruken av vilt passet inn i profilen. Smaksmessig var det et måltid i toppklasse, og totalopplevelsen var rett og slett en utrolig fascinerende juli-kveld på det flytende lakseøyet i Hardangerfjorden. Iris kommer til å være en soleklar stjernekandidat når 2024-guiden skal lanseres, muligens også for to stjerner.
Sommeren ble avrundet med et besøk på relativt nyoppstartede Varemottaket med Halaigh Whelan-McManus og Peder Støylen, mens det meste av høsten var hakket mer enn våren. For all del, jeg har fått meg gode måltider på både Schlägergaarden, Rest, Einer, Sabi Omakase Oslo, Kontrast, À L’aise og Stallen, men alle disse er tross alt gamle bekjentskaper for min del.
Et lite smutthull ble det imidlertid i oktober fikk kona og jeg oss en etterlengtet barnefri helgetur til Stockholm. Mest lyst hadde jeg selvsagt på Frantzén, både for egendel, men også for å vise kona hvor godt et restaurantmåltid faktisk kan gjøres. Det fikk vi dessverre ikke til, men vi fikk oss et måltid på både Ekstedt og Operakällaren. Begge var vel verdt et besøk, men bergtatt ble jeg ikke på noen av dem.
Det ble anledning til en siste lille avstikker i november også, med en svipptur til København, der ærendet var Noma. Strengt tatt var jeg bare helt middels begeistret da en kompis ville spise på Noma før de skal legge ned den ordinære restaurantdriften og i sommer ba meg skaffe oss et bord. Etter det siste besøket mitt i 2016 var jeg slettes ikke overbegeistret, og jeg rett og slett ikke prioritert å besøke Noma etter gjenåpningen i nye lokaler. Jeg ble rett og slett litt lei, både av de litt krampeaktige sjokkeffektene på råvaresiden, men ikke minst alle de tilnærmet like bildene nærmest alle influensere konkurrerte om å publisere av de samme rettene, enten det var sjøstjerne-rogn, shawarma-sellerirot eller manet-blekksprut. Forventningene til besøket denne gang var ikke skyhøye, men det er jo selvsagt uansett spennende å selv få smake hva som skjer på en av verdens ledende restauranter. Strengt tatt sliter jeg litt med å forstå populariteten til Noma. Er det på grunn av de instagram-vnnlige rettene der? Eller oppmerksomheten fra sjokkeffekten fra å fortelle andre at man har spist ekorn eller reinsdyrhjerne. Jeg er i utgangspunktet ikke fremmed for å spise noen av delene, men mitt problem med Noma er at alt for mye av det de serverer ikke smaker spesielt godt.
Hittil har dette innlegget handlet om mitt 2023, men jeg vil også vie litt oppmerksomhet på aktuelle noen betraktninger. Skyhøy inflasjon har gitt høyere renter, noe som nok vil føre til vanskeligere tider for mange restauranter. Restaurantprisene har for så vidt vært galopperende lenge før den generelle inflasjonen dro seg til, og jeg er usikker på hvilket handlingsrom en del restauranter har på å øke prisene. For egen del er i alle fall en smertegrense nådd, og jeg er rett og slett ikke villig til å betale nærmere ti tusen, som har blitt prisen for mange av de nordiske topprestaurantene som Noma, Jordnær, Maaemo, Geranium eller Alchemist. Jeg vil nok fortsatt gjøre et unntak for Frantzén.
Men det er ikke bare i økonomi som er rammet av inflasjon. Det har lenge vært en trend at Michelin har vært langt ivrigere på å dele ut tre stjerner enn de er på å trekke de tilbake, i alle fall når det kommer til den hellige gral med tre stjerner. I 2023 har åtte nye restauranter i Europa blitt tildelt tre stjerner. Quattro Passi og Atelier Moessmer Norbert Niederkofler i Italia, Disfrutar og Noor i Spania, JAN i Tyskland, Memories i Sveits, Hiša Franko i Sloveina og Le Marine i Frankrike. Til sammenligning har kun tre restauranter blitt degradert fra tre stjerner det siste året, St. Hubertus (Norbert Niederkofler) i Italia og Guy Savoy og Christopher Coutanceau i Frankrike. Dette var for øvrig første gang siden Paul Bocuse ble degradert i 2020 at Michelin degraderte en fransk restaurant.
I tillegg er det to restauranter med tre stjerner i 2023-guidene, som har blitt fjernet fra digital utgaven og trolig ikke vil beholde sine tre stjerner i 2024-guiden. I Zeeland i Nederland Jannis Brevet trukket seg ut av Inter Scaldes. Restauranten er solgt og Jeroen Achtien fra Sens i Vitznau i Sveits har tatt over kjøkkenet. I Tyskland er det lite trolig at Seehotel Überfahrt i Rottach-Egern vil få tre stjerner når 2024-guiden lanseres etter at Christian Jürgens fikk sparken som kjøkkensjef etter beskyldninger om seksuell trakassering og generell dårlig oppførsel ovenfor sine ansatte.
I sum er det ikke noen drastisk endring av trestjernere, men trenden har vært den samme over mange år nå. Jeg har ikke det eksakte tallet for hånden, men for en ti-tolv år siden var det ca 65 restauranter med tre stjerner i Europa. I skrivende stund er det 89. Endringen skyldes først og fremst utviklingen i Italia og Spania, men også Norden
Men også her hjemme har det plutselig et ras av Michelin-stjerner. Jeg hadde egentlig sett for meg en litt kjedelig Michelin-lansering for Norges del. Med tanke på selve tildelingensseremonien fikk jeg trolig rett. Det er mange år siden jeg sist gadd å se stream av tildelingen, for maken til langtekkelig, pompøs selvpromotering av en seremoni skal man lete lenge etter. Men antall nye norske stjerner var langt friskere enn jeg hadde sett for meg. I Oslo kunne plutselig både Savage, Sabi Omakase Oslo, Mon Oncle, À L’aise og Stallen smykke seg med en stjerne. For egen del synes jeg det var spesielt gledelig med de to sistnevnte. Så blir det spennende å følge med på hva som skjer i tiden fremover. Under har i løpet av høsten sett seg nødt til å si opp alle ansatte og legger ned driften fra midten av desember. De skal i gang med et billigere konsept, men da uten Nicolai Ellitsgaard. Björn Svensson har også varslet at Schlägergaarden skal legges ned i slutten av januar. Jeg håper på det beste for alle, men blir ikke overrasket om flere restauranter kan bli påvirket av de trangere økonomiske tidene.
