Besøkt: 26.11.2016
Adresse: Engen 6, 5011 Bergen
Webside: http://www.cafe-ruccola.no/fusion-no/
I slutten av november var Marianne og jeg på helgetur til Bergen igjen. Denne gangen var anledningen et dobbelt trettiårslag, som skulle feires på et av byens utesteder. Før vi kom så langt var vi imidlertid en tur ute og spiste, og sammen med noen svigersøsken og en svoger hadde valget falt ned på Ruccola fusion.
Jeg var på den opprinnelige Ruccola-restauranten i nærheten av Fløibanen for en to, tre år siden og uten at jeg husker detaljene av det besøket husker jeg det som helt grei italiensk mat uten at det gjorde noe solid inntrykk på meg. Siden den gang har de utvidet med enda en restaurant og det var altså denne som stå på programmet denne lørdagskvelden i november.
Det litt kryptiske navnet Ruccola fusion gjorde at jeg ikke helt visste hva jeg skulle vente meg. Det viste seg at menyen var ganske italiensk med hovedvekt på pasta-retter. De tre hovedrettene på menyen virket derimot ikke å være spesielt genuint italienske, der okse, and og kveite ble servert med både poteter og stekte grønnsaker. I tillegg besto menyen av en egen seksjon med crêpes
For min del falt valget på steinsoppravioli. Jeg fikk faktisk ikke med meg at den kom med en trøffel-fløtesaus, noe som fort kunne gjort at jeg hadde valgt annerledes. Ikke fordi jeg ikke liker trøffel, men trøffeloljen som stort sett alltid benyttes gir sjelden den samme delikate smaken som bruk av virkelig trøffel. Nå viste deg seg imidlertid at det ikke var særlig smaken av trøffel knapt var til stedet uansett, så noe problem var det ikke.
Det mest iøynefallende var at tallerkenen var pyntet med balsamicoeddik, noe som fremsto som litt malplassert mot den fløtebaserte sausen som fulgte retten. Konsistensen på pastaen var bra, men personlig skulle jeg ønske at fyllet i ravioliene hadde litt mer tekstur enn den purèaktige soppmassen som ble servert. I sausen som ravioliene badet i var det heldigvis mer sopp som ar servert mer naturell. Smaksmessig var det litt på det jevne, og tangerte vel omtrent minnet fra besøket mitt på Ruccola ved Vetrlidsallmenningen.
Marianne gikk for den ikke fullt så autentiske tagliatelle con renna, som besto av reinsdyrskjøtt. Foruten crêpes-menyen var dette eneste retten på menyen som sto i stil med fusion-navnet. Hvordan retten fungerte aner jeg dog ikke, for jeg smakte ikke på annet enn en liten bit reinsdyrkjøtt.
Etter at pastaen var fortært fant vi ut at det var både tid og rom for en liten dessert også. Der noen gikk fant sitt i crêpes-menyen gikk jeg for en tiramisu. Hemmligheten bak en vellykkket tiramisu er balanse mellom smakene fra sterk kaffe, kakao og mild mascarponekrem. Men smaksmessig skulle det vise seg at Ruccola fusion sin variant ikke helt levde opp til de forventingene. Det smakte lite kaffe, og det smakte mest av alt som om dynkingen av kaken var gjort med appelsinjuice. Resultatet var ikke vondt, men for meg ble dette nærmest en annen kake enn tiramisu.
Ruccola fusion serverer hel grei italiensk mat, uten at de imponerer veldig. Det fungerer for en hyggelig kveld ute, men hvis maten skal stå i fokus for kvelden ville jeg nok gått for noe annet. Men nå skal man slettes ikke undervurdere hygge, og prismessig er det også innenfor budsjettet til de fleste. Sånn sett har stedet sin misjon og det virker som om Bergenserne har trykket Ruccola til sitt bryst.
