Besøkt: 09.08.2017
Adresse: Via Laurito, 2, 84017 Positano SA, Italia
Webside: http://www.ilsanpietro.it
Den selvpålagte sommerferien for Runes kulinariske verden er over, og vi begynner høstsessongen med et av restaurantbesøkene fra sommerens bryllupsreise. På den første uken oppholdt vi oss i Kroatia, en uke jeg kulinarisk sett verken hadde særlig forventninger til eller gjort noe som helst forarbeid på. Det var først når vi på uke to forflyttet oss til Italia, nærmere bestemt Amalfikysten, at ambisjonene i matveien tiltok.
Nå var strengt tatt målet med turen å slappe av og ikke legge all verdens med planer, men noen restaurantbookinger hadde jeg selvsagt sneket med i bagasjen. En av dem var en lunch på Restaurant Zass, en restaurant jeg visste minimalt om utover at det var en hotellrestaurant som hadde en stjerne i Guide Michelin, lå kun to kilometer fra hotellet vårt og kunne by på en spektakulær utsikt. Restauranten ligger på femstjernershotellet Il San Pietro di Positano, et hotell som klamrer seg fast i de stupbratte fjellveggene som går rett ned i sjøen omtrent hundre meter lenger nede.
Jeg hadde et par dager i forveien sendt en re-bekreftelse av bordreservasjonen, uten å få svar på denne. Likevel regnet jeg med at alt var i skjønneste orden. Når vi ankom Hotel San Pietro og Restaurant Zass var ikke et eneste bord besatt, så det var da heller ingen grunn til bekymring. Lenge trodde jeg faktisk vi skulle være de eneste gjestene, men etter hvert dukket det opp noen flere som trolig bodde på hotellet.
Det var uvanlig varmt, selv for årstiden å være, så vi ble anbefalt å sitte inne fremfor på verandaen, et råd vi valgt å lytte til. Så ble det to glass franciacorta til aperitiff, mens den første flasken med vann forsvant på noen få minutter. Menyen var a la carte, oppbygd på tradisjonelt italiensk vis. Planen var å ha en lettere lunch og jeg foreslo for Marianne at vi skulle gå for antipasti og pasta (primi piatti), og heller la hovedretten (secondi piatti) være.
Som antipasti falt valget på en kald tomatsuppe med vannmelon og markjordbær. Med sensommerens hetebølge i Syd-Europa føltes det veldig riktig å velge en kald, lett og frisk rett som start på lunchen. Og siden vi tross alt befant oss midt i hjertet for dyrking av San marzano-tomaten, føltes valget veldig naturlig. Suppen hadde en fin balanse mellom syrlighet og sødme og markjordbærene som fulgte med på kanten ga suppen en ekstra touch av friskhet og sommer. Oppi suppen lå det også små kuler av vannmelon, noe som gjorde at sommerfølelsen festet grepet enda tydeligere.
På valg av primi hadde for min del valget falt på en hummerpasta, i håp om å rette opp i noen dårlige minner om en svært tragisk utgave av tilsvarende rett på hotellet i Dubrovnik uken før. Retten bestod av tagliatelle i skalldyrsaus med selleristang, pistasjnøtter og små biter av hummerkjøtt. Pastaen i seg selv var ypperlig, noe som ikke er spesielt oppsiktsvekkende i Italia. Skalldyrsausen hadde bra fylde av skalldyrsmak, og var uten nevneverdig bitterhet. Retten leverte bra i forhold til forventningene og den kjipe Dubrovnikpastaen ble plassert grundig i skyggen av denne.
Til dessert ble det en variant av créme brûlée, servert med en sorbet på granny smith. Den var grei nok, men gjorde ikke mer ut av seg enn man bør forvente på en restaurant med stjerne i Guide Michelin.
Restaurant Zass leverte en god lunch med fantastisk utsikt. Ut i fra mitt besøk vil jeg si at de så vidt forsvarer stjernen sin, men jeg tviler sterkt på om de noen sinne kommer til å hanke inn en stjerne til. Men med sin beliggenhet var den absolutt et veldig godt egnet sted for å slå i hjel et par timer med lunch, mens jeg drømte meg bort i havet, de stupbratte klippene og min nybakte kone.
