Besøkt: 09.05.2015
Adresse: Opplandsgata 19, 0657 Oslo
Hjemmeside: http://www.smiagalleri.no
Galleri Smia ligger på tjukkeste Vålerenga. Det til tross, det er et hyggelig sted selv om min bergenske kjæreste nok var noe skeptisk til et sted som hadde Vålerenga kirke som en av sine nærmeste naboer. Men for meg som strengt tatt har et avslappet forhold til fotball slår jeg gjerne et slag for hyggelige bydelsrestauranter. Og det var dette som var tanken da jeg hadde booket bord på Galleri Smia i anledning min kjærestes bursdag.
Smia er en intim restaurant med små bord, dempet belysning og stearinlys på bordene. Med andre ord ideelt for en romanistisk middag, men dertil dårlige forhold for en amatørbloggfotograf. Mange år har gått siden mitt forrige besøk her, men jeg mente å minnes en restaurant som hadde ganske bra mat.
Jeg hadde booket et bord til oss klokken åtte en lørdagskveld, men da vi ikke klarte holde tiden fryktet vi problemer. Helt uten grunn heldigvis, for på telefon til restauranten forsikret de oss om at det ikke skapte andre problemer enn at vi muligens ikke ville rekke kveldens femretter fordi kjøkkenet stengte klokken ti.
Da vi ankom restauranten litt før klokken ni ble vi tatt i mot av en hyggelig kvinnelig servitør som opplyste oss om at vi maksimalt kunne bestille tre retter før hun leste opp dagens meny for oss. A la carte-menyen ble ikke nevnt med et ord før vi spurte etter den. For all del, på Galleri Smia er det få valgmuligheter utover dagens meny, men så lenge det finnes noen burde de også opplyse om dem. Men vi er jo ikke vanskelige heller, så vi endte opp med dagens treretters til 495 kroner begge to.
Aller først fikk vi en appetittvekker, som var ørrettartar med lakserogn, majones og dill. Dette var en ganske klassisk liten sak, hvor det mest moderne må ha vært at de hadde brukt espuma på majonesen. Resultatet ble selvsagt en svært luftig majones, og smaksmessig var det godt, men også ganske uspennende.
Forretten skulle være ytrefilet av okse marinert i chili og soya. De marinerte skivene med rått oksekjøtt var etter marineringen rullet i sesamfrø. Kjøttet skulle serveres med noe som servitørinnen presenterte som ponzomajones, men som vi til slutt ble enige om at egentlig var yuzumajones. Litt upresis informasjon fra en stresset servitørinne til tross, forretten var en vellykket rett som skilte seg godt fra de fleste okseretter. Retten hadde en asiatisk touch og var både frisk og syrlig.
Hovedrett skulle i følge menyen være lammeplomme med brissel, taboulé og aigre daux. Her hadde de jålet seg med franske faguttrykk i menyen og for en som ikke er så stødig i fransk var det litt vanskelig å forstå hva menyen egentlig ønsket å fortelle meg. Heldigvis tok servitørinnen seg bryet med å forklare og nå vet jeg forhåpentligvis en gang for alle at taboulé er bulgursalat og at aigre daux er en sursøt rødvinsaus. I tillegg var det stekt shiitakesopp, en ganske syrlig eplepure med lite sødme og smørdampet savoykål. Eller kanskje der var spisskål? Igjen rotet servitørinnen med råvarene. Selve lammekjøttet var helt greit stekt, uten at det imponerte stort. Menyen lovet brissel, men den var totalt fraværende på tallerkenen, uten at noen tok seg bryet med å informere oss om det. Dette var en rett helt på det jevne. Det er på ingen måte dårlig, men det er også langt i fra noen stående applaus. Hadde jeg giddet å kaste terning tror jeg den hadde havnet skikkelig midt på treet.
Desserten var sjokoladefondant, men denne hadde en moderne vri hvor de hadde tilsatt roquefort i fondantrøren. Til dette serverte de en vaniljeiskrem smaksatt med fiken og Jack Daniels. I tillegg hadde da tatt med litt crumble og en liten bit fiken. I mine øyne en litt merkelig kombinasjon, selv om jeg vet at Geiranger sjokolade har eksperimentert med Kraftkar i sin konfekt, uten at jeg ble overbevist av resultatet deres heller. Og for all del, ikke misforstå, jeg elsker blåskimmeloster. Det er kombinasjonen med sjokolade jeg er litt usikker på. Derfor var jeg nok litt skeptisk, men en skepsis som like fullt var fylt med en god porsjon nysgjerrighet.
Smias kombinasjon viste seg og fungere bedre enn jeg hadde fryktet. Roquefortsmaken var markert, ja faktisk ganske fremtredende. Selve fondanten var svært flytende inni, selv om den hadde en fin, godt stekt skorpe på utsiden. På grunn av hullet de hadde laget før servering mistenker jeg nok at de har jukset med litt varm flytende røre etter steking. I så fall er det en variant som burde være unødvendig av et habilt kjøkken, men det er uansett bedre enn å servere en overstekt variant, hvis det er alternativet. I iskremen var derimot ikke Jack Daniels-smaken så fremtredende. Isen fungerte helt greit sammen med fondanten, selv om kombinasjonen nok høres mer spennende ut enn det smakte.
For meg er det helt greit at en restaurant bruker fransk benytter fransk i menyen, men da krever det en presis og oppvakt betjening ute i spisesalen. Vår kveld var krydret med flere slurvete presentasjoner av maten og betjeningen virket ikke særlig skjerpet eller inspirert. Maten var også en liten skuffelse, for jeg husket den som hakket hvassere fra et besøk fra flere år tilbake. Dessverre vil jeg si, for det er et veldig koselig sted. Men for meg holder ikke dette helt inn, selv om det ikke er noe her som er direkte dårlig.
